DAGENS TEMA; HAR DU SETT ETT SPØKELSE??

DET ER DU I SÅ FALL IKKE ALENE OM!

To av tre briter tror på liv etter døden, og en av fire mener at de har sett, eller følt nærværet av et spøkelse, ifølge The Sun .

Dette kommer fram i en undersøkelse utført av Penny Santori, som er Englands ledende ekspert på nær døden-opplevelser.

Liv etter døden
3000 voksne mennesker ble spurt, og «Hereafter»-rapporten avslørte at 66 prosent tror på et liv etter døden, i en eller annen form.

35 prosent tror på himmelen, mens 22 prosent tror på reinkarnasjon.




Av dem som mente at de hadde sett et spøkelse, var 33 prosent overbevist om at det var en avdød slektning eller venn.

58 prosent tror deres avdøde venner og familie fortsatt er «med dem i ånden». 40 prosent fortalte også at de tror på skytsengler.

Disse tallene viser at det er en økning i antall mennesker som tror på liv etter døden.

Flere tror
- Vi ser at tallene øker og øker hos dem som har hatt en nærdøden opplevelse, eller som føler at de har vært i nærvær av spøkelser, sier Santori.

- Det er ikke overraskende at nasjonen nå blir mer åpen for det faktumet at sjelen faktisk kan overleve, selv om sjelen ikke gjør det.

Undersøkelsen ble utført i forbindelse med filmen «Hereafter», hvor George (Matt Damon) har lagt karrieren som medium på hylla, fordi han anser kommunikasjonen med de døde som en forbannelse framfor en velsignelse. Men stadig hjemsøkes han av folk som håper han kan bruke evnene sine på deres savnede

Dette er åndene vi ønsker å få kontakt med:

1. Princess Diana

2. Albert Einstein

3. Marilyn Monroe

4. Freddie Mercury

5. Adolf Hitler

6. Michael Jackson

7. Elvis

8. Winston Churchill

9. Gandhi

10. John Lennon


SPØRSMÅL: HAR DU SETT ETT SPØKELSE? HVIS DU FIKK VELGE HVILKEN DØD PERSON DU HAR VILLE FÅTT KONTAKT MED, HVEM HADDE DU DA VALGST??

DET SPØKER!!!

Det spøker... HER! Og det tenkte jeg å fortelle dere litt om nå..

Helt siden første gangen jeg var her på besøk, lenge før jeg flyttet hit, så har jeg vist at det har vært noe her. Jeg kan starte med å fortelle at jeg har ikke brydd meg stort om spøkelser/ånder/gjenferd, hva man nå velgerå kalle det. For meg så er det liksom bare sånn «å ja, der er du ja, jaja...».

I starten så var jeg ikke 100% sikker på om det var noe som hørte til her i leiligheten, eller om det var mine hjelpere som ble ekstra aktive ogviste seg for meg mens jeg var her. Men så begynte jeg å legge merke til at det jeg så hadde en bestemt rute den begynte beveget seg. Det jeg så var altså en «røyk sky siluett» av en mann, som kom fra gangen, runnet hjørnet og forsvant inn på kjøkkenet. Jeg følte aldri noe ubehag av å se den.

Jeg nevnte aldri noe for runar, for jeg viste ikke om han var åpen for slikt. Men så fortalte runar meg om at han hadde sett ting inne på soverommet. Altså hørt noen som har kommet utenfra og inn ogstampet seg inn på soverommet. Altså var det ikke bare noe jeg så og opplevde.

Nå som jeg har bod her i snart ett år så har jeg opplevd flere og flere ting. Jeg har sett siluetteri speilet, sett en høy mann med hatt stå utenfor glassdøren ut til gangen. Ting forsvinner og kommer tilbake, kaninene blir skremt av ting helt uten videre. Det blir plutselig iskaldt,som at ei ytterør eller vindu står åpent, men selvfølgelig gjør det ikke det..

Jeg har spekulert på hvem denne skikkelsen har vært, og fikk vite det av min nabo. Dette er hennes barndomshjem. På slutten av 70tallet så var det en stor brann her i huset, og mannen som da bodde i 3.etg brant inne mens han sov.. så han skal det vist være. Altså ikke noen som vil noe vondt, han bare bor her i huset fortsatt han. Naboen min fortalte også at hun har opplevd mye både når hun bodde her som lita, og nå etter at hun flyttet tilbake. Det er altså en aktiv kar...

nå i det siste så har vi fått ett problem. Døren inn til davids soverom låser seg, helt av seg selv :S Og la meg da legge til at det er en dør som det ikke finnes nøkkel til! Første gangen det skjedde var da runars mor og hennes mann var her på ferie besøk. De brukte da davids rom. Midt på dagen skulle tor (runars stefar) inn på rommet for å hente brillene sine, men oppdaget da at døren var låst. Vi trudde han tullet, men nei da, døren var låst! Dette har skjedd flere ganger nå.. Vi har gitt beskjed til David om at han ikke får lov til å lukke døren helt, og det gjør han heller ikke :)

Det jeg fryktet aller mest var at døren skulle låses midt på natten mens vi sov, og david våknet og ikke kom seg ut, å kansje hørte vi han ikke?? Og forje gang David var her så hendte det! Klokken var ca 3 på natten. Heldigvis så fikk ikke jeg sove, så jeg lå våken på senga å så på tv som vanlig. Plutselig hører jeg ett høyt smell. Jeg spratt opp for å finne ut hva det var. Da hadde døren til soverommet, som sto 5cm oppe smelt igjen, og selvfølgelig var den låst! (nei! det finnes ikke noe som helst trekk som kunne ha smelt igjen døren, det var selvfølgelig det første vi sjekket) Jeg har ingen anelse om hvordan jeg får åpnet den, så jeg måtte løpe å vekke runar for å få han til å få opp døra så fort som mulig før david våknet og ble redd. Heldigvis fikk han opp døren fort, og david hadde ikke lakt merke til noe :) snakk om flaks!

Men nå som det alt har skjedd en gang så går jeg og er konstant redd for at det skal skje igjen. Derfor vegrer jeg meg litt til å gå å legge meg nå, tenk om jeg sover om det skjer igjen??

 

Har du opplevd noe overnaturlig? Kansje du også bor i ett hjemsøkt hus? eller tror du ikke på slikt? :)



Sov godt og fredlig alle vakkringer, så blogges vi i morgen! <3

VERDENS BESTE KLARSYNT?

NESTE UKE REISER ELISABETH GIMSØ TIL NEDERLAND FOR Å KONKURRERE OM TITTELEN SOM VERDENS BESTE KLARSYNTE.


 

Det var fjorårets seier i «Jakten på den 6. sans» som rettet arrangørenes øyne mot Gimsøy.

? De tok for seg finalistene fra alle landene som arrangerer ?Jakten?. I desember fikk jeg en mail fra de nederlandske arrangørene med forespørsel om jeg ville delta, forteller Gimsøy.


Ikke nervøs
Hun var ikke sen med å si ja, og uken etter ble hun igjen kontaktet med den gledelige nyheten, hun var plukket ut til finalen.

? Jeg reiser lørdag om en uke, og gleder meg veldig. Jeg har ikke rukket å bli så veldig nervøs enda, jeg tenker mest på praktiske ting, sier Gimsøy.

Hun går ut ifra at oppgavene i finalen vil bli av samme art som i ?Jakten?. At hun må snakke engelsk ser Gimsøy derimot på som en liten barriere.

? Det blir en utfordring som jeg gruer meg litt til, men jeg tror det skal gå greit.

En fantastisk reise
Livet etter at hun vant «Jakten», har i følge Gimsøy vært en fantastisk, men til tider slitsom reise. At alle skulle ha en liten bit av henne, kom som en stor overraskelse og et lite sjokk.

? Det var rart for meg det der, men da jeg bremsa litt ned ble det utrolig mye lettere å være Elisabeth, sier Gimsøy.

At folk har tatt litt avstand etter at hun ble en landskjent klarsynt, er en av baksidene med medaljen.

Redde for å bli «lest»
? Noen mennesker er redde for at jeg skal ?lese? dem når vi treffes på gata. Men det er faktisk jobben min, ikke noe jeg gjør med alle jeg treffer, sier Gimsøy, som det siste året har gjort evnene til sitt levebrød.

Elisabeth Gimsøy er opprinnelig fra Harstad, men har valgt å slå seg ned i Risør.

? Risør er en flott by, og jeg er overrasket over hvor mange som har kontaktet meg den siste tiden. Dessverre er folk i Risør redde for å snakke om det og vil helst være anonyme, sier Gimsøy og legger til at han tar taushetsplikten sin veldig seriøst.


 

Bli med på spøkelsesjakt på Vertshuset Sinclair i Gudbrandsdalen.

JEG KOM OVER DENNE ARTIKELEN, OG SYNTES DEN VAR FLOTT, SÅ JEG POSTER DEN HER JEG ;) OBS; LANGT INNLEGG, MEN VERT Å LESE!

 


 

HER SJEKKET TRE ALDRI UT - FØR NÅ!


 

Bli med på spøkelsesjakt på Vertshuset Sinclair i Gudbrandsdalen.

 

26. august 1612 blir det berømte Skottetoget offer for et bakholdsangrep i Kringen i Gudbrandsdalen. De 300 skottene hadde gått i land i Åndalsnes og skulle over til Sverige for å slåss i Kalmarkrigen, men ble overrasket av 500 bønder og den mest spektakulære krigføringen noensinne utført på den 32 kilometer lange strekningen mellom Vinstra og Otta. De 134 skottene som ikke møtte sin død i slaget, ble låst inne i en låve i Kvam, og etter en gedigen seiersfest henrettet bøndene alle minus 14 skotske soldater.

For noen måneder siden reiser Knut Sørli og Heidi Haugsrud opp til Gudbrandsdalen. De er på vei til Vertshuset Sinclair i Kvam. Flere mil unna kjenner Heidi det på kroppen. Hun får en kald følelse av andres frustrasjon.


Vi ble med da Knut og Heidi dagen etter åpnet opp portalen til åndeverdenen for å lede tre gamle sjeler ut av kjelleren på Vertshuset Sinclair.

You gotta have faith


La meg være den første til å innrømme at det ikke finnes et snev av overnaturlig tro i undertegnede, og selv om objektivitet er prinsippet som alle journalister bør etterstrebe, bærer følgende reportasje nødvendigvis preg av å være skrevet av en som foretrekker å forholde seg til det vitenskapelig beviste fremfor det paranormale. Likevel har jeg ikke til hensikt å etterprøve de involverte karakterenes ord i denne historien. Derav blir alle sitater gjengitt uten særlig kritisk analyse. Da ingen til dags dato har klart å bevise paranormale fenomener på en vitenskapelig måte, handler det i bunn og grunn om tro.

Dermed blir det opp til deg, kjære leser, å velge hvilken side du står på. Og skulle det være slik at du er av dem som jevnlig bruker det slitte uttrykket om at det er mer mellom himmel og jord, er du ikke alene. Nordmenn tror som aldri før. «Åndenes makt» på TVNorge er en seersuksess, de kongelige snakker med engler, og gamle gubber fra Snåsa helbreder. Hadde vi ivaretatt tradisjonen med heksebrenning, ville det luktet biff på hvert gatehjørne.
 





Låvedøra, som kan eller ikke kan stamme fra den berømte Skottelåven, var spesielt interessant for husrenserne. I kampens hete følte vi alle at det var litt kjølig rundt den.
Foto: Andreas Kleiberg




Who you gonna call?

Blant de ansatte på Vertshuset Sinclair har det lenge versert rykter om merkelige hendelser i kjelleren på huset. Der hvor det i dag er et museum med våpen fra Skottetoget skal flere av dem ha sett en gammel mann med hatt og brun frakk.
 

Vaktmesteren Einar Johnsgård er blant de som har opplevd den gamle åndens vrede. I tillegg til å ha sett ham fare gjennom rommet, har han kjent den trykkende luften og de kalde strømningene. Husrenserne Knut og Heidi fikk oppdraget, og den gamle ånden svarte med å tråkke Einar hardt på foten.

? De er frustrerte, og vi merker at de skjønner at noe er i ferd med å skje, sier Heidi.

Natten har på ingen måte vært behagelig. Knut har kjent kulden, og Heidi kjente de sinte og frustrerte energiene. Åndene har sagt klart ifra hvor skapet står.

For Knut og Heidi er ikke åndenes reaksjon overraskende. Begge har vært klar over sine evner siden de var unge, og kjenner godt til åndenes makt. I dag holder begge to på med healing, husrens og kommunikasjon med avdøde. Etterspørselen er stadig økende, men ikke alle tilfeller er genuine.

? Vi ber kundene sjekke alle andre muligheter for hva det kan være før vi eventuelt kommer. Det er jo de som ringer og mener at de har ånder i huset fordi vaskemaskinen røk. Så viser det seg at vaskemaskinen er 20 år gammel. Da handler det ikke om ånder, sier Knut tørt, men forsikrer at alle henvendelser tas på alvor.
 





Fra venstre med klokken sitter vaktmester Einar Johnsgård, Heidi Haugsrud, Knut Sørli, Manns journalist og fotograf i en ring av lys og kjærlighet. Eventuelle ånder lot seg ikke avbilde.
Foto: Andreas Kleiberg


I Vertshuset Sinclair holder angivelig tre sjeler hus, og klokken 19.00 går Knut og Heidi hver sin vei gjennom kjelleren for å komme i prat med dem.

? Vi kommuniserer med åndene for å få vite navn, alder, litt om bakgrunnen og spesielt hvorfor de er der, sier Heidi.

Ritualet har nærmest et slags religiøst preg over seg, og minner kanskje mest om oppførselen til de som begynte å eksperimentere med ulike kontroversielle medikamenter på videregående. Med lukkede øyne og sakte bevegelser får Knut kontakt i det ene hjørnet av lokalet der energinivået er usedvanlig høyt. Ved siden av den ene utgangsdøra, og rett foran glassmonteren med alle våpnene fra Skottetoget, kjenner han skyldfølelsen til en mann i alderen 25 til 30 år. Han får opp navnet «Ivar» og tallet 70.

? Hvorfor brant det her, spør Knut.

Vaktmesteren rister på hodet. Han vet ikke. Knut lukker øynene igjen.

? Det var ikke din skyld, sier Knut.

De trøstende ordene er verken ment til undertegnede, fotografen eller vaktmesteren.

? Kjenner dere ikke den trykkede stemningen, spør Knut.

Spørsmålet kommer nærmest retorisk, men når sant skal sies har nok 30 år med høy sigarføring i byen tatt knekken på min sjette sans, og deler av de fem andre.

Samtidig føler Heidi ei eldre, snill, men trist dame borte ved toalettet. Antagelig kan det være søstera til en tidligere eier av hotellet. Heidi setter seg ned på gulvet. Hun er tydelig preget av bekjentskapet. I et annet hjørne får Knut vondt i foten og kjenner en intens kvalme. Han har plukket opp en ny energi, og mye tyder på at dette er den gamle mannen med hatt og frakk.

? Er det slik at du tar over åndenes følelse rett før de døde?

? Ja. Dersom mannen døde av hjerteinfarkt, kan du kjenne at du får vondt i brystet, sier Knut.

? Kan ikke det være litt farlig?

? Nei, jeg tar det ikke med meg videre, og det er ikke så sterkt at jeg kan dø av hjerteinfarkt selv. Da ville jeg nok ikke ha holdt på med dette. I så fall skulle jeg ha høyna prisen, ler han. Den ligger for øvrig på mellom 2000 og 15 000 kroner, avhengig av hvor lang tid husrensen tar.

Heidi kjenner også smerter og kvalme. Etterpå, da de to sammenligner notater, blir de enige om at den gamle mannen døde da han var 72 år, het Christian, og levde enten på 1600-tallet eller på 1800-tallet.

Dette visste du ikke om ånder


Ifølge Knut Sørli og Heidi Haugsrud skiller en gjerne mellom ånder som er på besøk, sjeler som sitter fast i vår verden og avtrykk ? energier som skaper en slags luftspeiling.

Sjeler oppholder seg gjerne i åndeverdenen i 75 til 150 år mellom hver gang de går inn i en jordisk kropp.

Katter tiltrekker seg ånder, men hunder skyr ånder.

Alle kan til en viss grad trenes opp til å kontakte ånder, men ikke alle egner seg til det.

Noen sjeler er eldre enn andre, men man vet ikke hvordan sjeler oppstår.

Behandle ånder med respekt.

Bruk aldri dine evner som selskapslek.


Let's turn it up a notch.

For å heve energinivået i rommet har Knut nå dratt frem trommen. Den skal angivelig være god til så mangt, og husrenseren setter seg ned ved glassmonteren med trommen plassert mellom beina. Han slår på den med økende takt mens han synger noe som kan minne om en joik. Da låten når sitt peak, klapper reflektorparaplyen til fotografen sammen, og alle de mer åndelige orienterte personene i rommet er skjønt enige om at det var et tegn fra den andre siden. Undertegnede må også innrømme at det et øyeblikk klappet litt i hjerterota.

En annen ting, som i kampens hete nesten konverterte meg fra garva ateist til tvilende agnostiker, var den noe kjølige luften rundt det som kan ha vært døra til den originale Skottelåven ? der de fangede skottene tilbrakte sin siste natt før de ble henrettet i 1612. Fotografen ble nesten frelst, og undertegnede kjente noe prikking i venstre hånd, men stressfaktoren i journalistyrket gjør at jeg hele tiden føler hjerteinfarktet true og velger å avfeie det hele som placebo. Ingen kunne for øvrig bekrefte at denne døra stammet fra Skottelåven, som for øvrig brant ned under de tysk-britiske kampene i 1940, og signalene fra åndeverdenen var noe splittet.

Ring of fire

Det er på tide å «bring the boys back home», som det anti-krigerske uttrykket låter. Klokken 02.00 sitter Knut, Heidi, vaktmester Einar, fotografen og undertegnede i det som blir omtalt som «sirkelen av lys og kjærlighet». Nå skal portalen inn til åndeverdenen åpnes, og det skal bli fred i stua. Det er kaldt der vi sitter, og flammen på stearinlyset i midten peker vannrett vekk fra kjellerdøra. Selv om fotografen påpeker at trekket fra døra kan ha noe å si for temperaturen, lukker vi øynene og lytter til Knut.

? Da åpner vi sirkelen av lys og kjærlighet, sier han og ber først «Ivar» om å trå over til den andre siden.

Knut sier det ikke er farlig. Sier at familien hans venter på den andre siden. Det hele er relativt udramatisk, og jeg lukker øynene. Før vi satte oss ned ble jeg forespeilet at jeg skulle få kjenne en enorm strøm av kjærlighet slik at tårene bare ville renne. Det ville i så fall være mer kjærlighet enn jeg har følt siden jeg forlot min mors bryst, men som på en hvilken som helst lørdagskveld følte jeg meg atter lurt.

I nærmere tjue minutter sitter vi der, men «Christian» er en stabeis, skal det vise seg, og nekter å gå over. Så vi tar en røykepause før vi fortsetter.

Etter nye tjue minutter uten hell foreslår jeg at vi heller burde prøve på den andre siden av rommet. Klokken er mye nå, og vi må få fortgang i prosessen da det tar fire timer å komme seg hjem til Oslo. Dessuten er det ikke trekk på den andre siden av rommet.

Ganske så riktig går alt mye bedre der. Denne gangen er det Heidi som står for praten, og selv om vi nå er nesten sikre på at «Christian» har forlatt oss, føler Heidi en tilstedeværelse rett bak seg. Hun sitter med ryggen mot veggen, så både Knut og undertegnede kjenner etter, og konkluderer med trekk. Da er det greit. Åndene er borte, og vi tørker svetten og takker for en iherdig innsats.

Nå gjenstår det bare å få brent litt salvie for å få renset ut siste rest av energi.
 




Heidi Haugsrud brenner salvie for å rense ut de siste restene av energier.
Foto: Andreas Kleiberg


Blitz

I bilen på vei hjem til Oslo, like nedenfor der hvor Skottelåven en gang lå, blir fotografen og undertegnede blendet av et raskt, hvitt lys som skjærer over himmelen. Det viste seg å være en fotoboks. Innbyggerne i Kvam kan sove trygt i natt.


 

PARANORMALE OPPLEVELSER!

Jeg har de siste dagene lakt ut noen inlegg om spøkelser o.l. Jeg har selv opplevd ekstremt mye, helt siden jeg var lita.

Jeg har kunne tenke meg å fortelle om disse opplevesene, men det blir alt for mye å skrive om i bare ett innlegg. Iallefall om jeg skal fortelle litt om hver opplevelse ;P Hvis ikke må jeg bare skrive ett innlegg med stikkord, og det blir liten interesant å lese..

Så det jeg tenkte var å lage en egen kategori og heller skrive ett og ett inlegg. Men da lurer jeg på om det er noe stemning for dette??

Som sakt så har jeg opplevd utrolig mye, både på privaten, på plasser jeg har blitt bedt om å komme å rense, jeg har vært med på åndelig kriging, og jeg har vært på "spøkelses jakt" på kjente plasser der det sies att det skal være åndelig aktivitet.. og for å si det enkelt; Det stemmer!!

Så da spør jeg, er dette interesant? skal jeg lageen slik kategori og la dere få være med på de forskjellige opplevelsene jeg har hatt?? Vil dere det??

Jo mere respons jeg får på dette, så jeg ser folk liker dette, jo mere forteller jeg :D Og det er ikke lite jeg har å fortelle ;)




 

HER MØTER DU SPØKELSER!

Det uler i trærne og skraper på vinduene. Sjekk disse norske grøssene.


Enten du tror på, gjerne vil tro på eller fnyser hånlig av den slags, kan nattlige besøk til steder der det påstås å spøke gi frydefulle grøss. Dessuten kan det pirre interessen for fortidens drama.


Munken i Nidarosdomen

Etter en gudstjeneste i Nidarosdomen januar 1924 hevdet bispinne Marie Gleditsch å ha sett en skikkelse ? med munkekappe, lysende øyne og en blodig stripe over halsen ? passere rett gjennom en av tilhørerne.

Munken skal også ha blitt observert mange ganger siden, og skapte blant annet stor avisdebatt i 1966, da filosofimagister Jon Medbøe sto fram med sin spøkelseshistorie. Han mente bestemt munken skal ha messet på middelaldersk korsang av komponisten Perotinus fra 1208. I kjølvannet av debatten ville André Bjerke og Harald Tusberg utforske mysteriet i et tv-program, men ble nektet adgang til domen.

Gjenferdet er blant annet skildret i Frid Ingulstads roman «Munken» (1991), og dukker dessuten opp i en episode av «Brødrene Dal og legenden om Atlant-is» (1994).

Om Norge har et nasjonalspøkelse må det være dette.

 


Om Norge har et nasjonalspøkelse må det være munken i Nidarosdomen.
Foto: Martin Eian



Jomfruen på Akershus festning


En hard vinter på 1370-tallet var det lite mat på Akershus festning. Så ille skal det ha vært at en av Dronning Margretes kammerjomfruer omkom av sult.

Den døde piken skal siden ha blitt observert i Margaretasalen på festningen. Hun skal komme skridende i en lang kappe, og når hun vender seg mot de levende i rommet har hun intet ansikt, bare en blank, oval flate. Hun går under navnet Mantelgeisten.


Ellers ble en spøkelseshund kalt Malcanisten i 1550 observert i mørkegangen under Jomfrutårnet, og etter at en soldat ble drept til hest i 1567 skal dødshesten ha blitt observert flere ganger under det samme tårnet. Det sies at den som ser hesten ikke vil leve året ut.
 




En kammerpike som døde av sult på 1370-tallet sies å gå igjen på Akershus festning.
Foto: johnivara


Piken fra karpedammen i Larvik

En ung syerske ved Herregården i Larvik hadde en halv medaljong. Den andre halvdelen hadde broren, og de hadde lovet å sette smykket sammen når de møttes igjen, men piken døde før de rakk å gjenforenes.

Hun ble funnet druknet i Herregårdens karpedam. Antakelig var det en ulykke, hun likte å mate fiskene der. Folk sa gjenferdet hennes siden drev hvileløst rundt på Herregården, og at hun forsøkte å lokke barn ned i dammen.

Nærmere hundre år senere klarte en ung pike å sette medaljongdelene sammen igjen, og piken fra karpedammen skal ha funnet sin hvile
Historien er blant annet skildret i boka «Comtesse Juliane Sophie» (2004) av Liz Bente Dæhli.
 


Her på Herregården i Larvik skal gjenferdet av en ung syerske ha drevet hvileløst rundt på gården.


Den grå dame i Stavern

For snart 300 år siden skal tjenestepiken Elise (18) ha blitt forført og besvangret av Peter Wessel (1690-1720), som siden ble mer kjent under adelsnavnet Tordenskjold.

Sjøhelten sviktet den stakkars piken, som så druknet seg i brønnen på Citadelløya. Men Elise fant ingen hvile, og skal siden ha blitt observert som en slank, grå skikkelse på kystfortets voller. Om natten høres klagende rop «Peter! Peeeter!»

Selv om Elise er død, lever historien om henne i beste velgående. Hun er skildret blant annet i lystspillet «Klar til å vende» (1938) av Herman Wildenvey, barneboka «Toja og losen» (1958), teaterstykket «Den grå dame og Peter Wessel» (2002) og barnefilmen «Jakten på den grå dame» (2004).

Gjenferdet av Elise skal også ha skremt gjester i rom 216 på Hotel Wasillioff i Stavern, der hun en gang overnattet.


Nazisten på Skaugum

En spøkelseshistorie av nyere dato er den om rikskommissær Josef Antonius Heinrich Terbovens romsteringer på det som i dag er kronprinsparets residens Skaugum gård i Asker.
Gardister, som naturlig nok ønsker å forbli anonyme, har fortalt til Se & Hør om merkelige lyder og spor i skogen, samt oppringninger fra den ytterste vaktposten når det ikke er noen der. Det kan selvsagt være mange som kunne ha grunn til å gå igjen her, men gardistene holder en knapp på nazistenes øverstkommanderende i Norge under krigen.

Terboven styrte sine styrker fra en bunker 200 meter fra hovedhuset på Skaugum, og i 1945 tok han 50 kilo dynamitt med seg i bunkeren og endte sine dager i et voldsomt smell 8. mai.

Slottet har ikke ønsket å kommentere spøkelseshistorien.



Gardister ved Skaugum mener at nazizten Josef Antonius Heinrich Terbovens går igjen i Kronprinsparets bolig i Asker.
Foto: Bjørn Sigurdsøn

Bibliotekaren i Fredrikstad

Frøken Kaja Stabell var en myndig biblioteksjef, og flere decennier etter sin død har hun fremdeles en hånd med i laget på Fredrikstad bibliotek.

Ifølge dagens ansatte og brukere driver hun og flytter rundt på bøker, og flere har opplevd henne som en rask skygge, et vindpust eller uforklarlige lyder.

 

PARANORMALE OPPLEVELSER; NIDAROSDOMEN!

 

Siden at det var ganse gos stemning for at jeg skulle begynne å fortelle om mine paranormale oppleveser så tenkte jeg at jeg skulle starte med å slenge ut ett nå.

 

Jeg la akkurat ut ett inlegg om plasser der du «kan treffe spøkelser», og der står blandt annet NIDAROSDOMEN.. Da passer det vell bra at jeg nå forteller om min egen opplevelse i akkurat NIDAROSDOMEN nå.



 

Først kan jeg fortelle hvordan jeg ser/opplever ting. For det aller meste så er det som att noen legger ett slør over øynene mine og spiller en film rett forran øynene mine. Og veldig ofte føler jeg akkurat det den ånden jeg er i kontakten med opplevde, på godt og vondt...
 

Dette jeg forteller om nå hendte en sommernatt i 2008. Jeg og en venn satt oppe og fant ut at vi skulle kjøre oss en runde, det var jo tross alt sommer og vi var lys våkene selv om at det var over midnatt. Turen tok rettning til Trondheim, og i det vi passerte Nidarosdomen fant tenkte vi «hvorfor ikke ta oss en spasertur rundt kirken?» og som tenkt så gjort.

 


 

 

 

Vi kom inn porten på det eneste siden, og det første jeg la merke til var den totale stillheten. På denne siden var det ikke noe særlig med graver på denne siden.

 

 

Vi ruslet rolig rundt og betraktet den nydelige kirken, og i det vi kom på andre siden så kom vi til den eldste delen av kirkegården. Her var det mange gammle graver i alle slags former og størrelser.

Her var det en helt annen stemning, alt jeg så var som i ett «sophia bilde», gammelt og brunaktig, slik som dette bildet;


 

 

Her gikk vi og så på gravene, det var virkelig uhyggelig. Jeg begynte å føle meg virkelig ille, og følelsene forandret seg etter hvert som jeg forflyttet meg. Først var jeg kvalm, så fikk jeg ikke puste, plutselig begynte jeg å gråte, og jeg fikk smerter på forskjellige plasser.

 

 


Det aller verste jeg opplevde på denne plassen var at jeg lente meg imot en litt stor gravstøtte, og i løpet av ett millisekund så ser jeg en øks kommer rett imot meg, og kjøres midt i hode på meg og deler skallen min i to. Den ubeskrivelige smerten er noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg falt ned i knestående og gråt mens jeg tok meg til hode. Vennen min forsto ingen ting og kom løpende bort til meg. Han trodde jo selvfølgelig det var noe alvårlig galt med meg.


Jeg trengte å komme meg til hektene igjen, og vi gikk på «fremsiden» av kirken. Her er det jo ikke noen graver, og det er me roligere stemning. Vi satt oss på noen stener noen meter unnen kirker, før vi igjen nermet oss kirken.

 


 

 

 

Nå hadde vi jo gått rundt hele kirken, så det var ikke mere og se.

 

 

Men jeg bestemte meg for en ting. Jeg har alltid vist at jeg skal ikke inn i domkirka. Der inne er det for mye energier, og jeg er ikke velkommen og kommer aldri til å klare å holde ut å være der inne. Så jeg tenkte at det nermeste jeg noen gang kommer til å være innsiden av denne vakkre bygningens innside er ved å TA PÅ den.. så jeg gikk bort til inngangen på den siden vi kom inn først.

 

Ved den ingangen så var det to dører. En stor vell dekorert hoved dør, og en mye mindre tredør vedsiden av.. jeg sto lenge og bare så på dørene, prøvde å bli enig med meg selv om hvilken av de jeg skulle ta på. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse der jeg sto. Til slutt strakk jeg hånden frem og la håndflaten midt i mellom dørene.

 

I det jeg la hånden på kirkeveggen så var det en utrolig kulde som stømmet oppover håndene, og det kjentes ut som at armen min skulle rives av oppe ved skulderen. Det var det mest fysiske jeg noen gang har opplevd. Det var som at tiden nesten sto stille, og jeg kjente hvordan huden min på skulderen min raknet opp, litt og litt, heeelt sakte.. det føltes ut som at jeg sto slik en i flere minutter, jeg i følge min venn så var det bare snakk om noen få sekunder. Men det verste var at jeg fikk blåmerke på skulderen og var støl i hele armen i en ukes tid etter dette...


 

 

Da fant jeg ut at nå hadde jeg fått nok, jeg var ikke redd, jeg blir aldri redd når jeg oplever slike ting, men jeg var blitt så forbanna at jeg gikk derifra i sinne......

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NOEN AV HISTORIENS MEST KJENTE SPØKELSESBILDER, OG DERES HISTORIE!

HER ER HISTORIEN BAK NOEN AV VERDENS MEST BERØMTE SPØKELSESBILDER!

De fleste bildene med overnaturlige elementer som har dukket opp gjennom tidene, har kunnet forklares på naturlig vis.

Allikevel er det noen slike bilder som aldri har blitt verken avkreftet eller bekreftet som ekte, og har blitt stående igjen som mysterier. Her får du historiene bak noen av tidenes mest berømte spøkelsesbilder.

Lord Combermere




Dette bildet er av biblioteket i Combermere Abbey i Storbritannia, og ble tatt av Sybell Corbet i 1891. Den noe utydelige mannspersonen som sitter i stolen antas å være Lord Combermere selv, eller rettere sagt, spøkelset av han. Lord Combermere var nemlig død og i ferd med å bli gravlagt i det øyeblikket bildet ble tatt.

Bildet hadde en eksponering på en time. Noen har forsøkt å forklare den gjennomsiktige mannen i bildet ved at noen kunne ha kommet inn i utsnittet og satt seg i stolen i løpet av den tiden kameraet gikk. Men alle medlemmene av husholdet hevdet at de var i begravelsen da bildet ble tatt.

Familielegen som gikk igjen




Robert Boursnell (England, 1832-1909) hevdet at de første "spøkelsene" dukket opp på bildene hans allerede i 1853. Han ville imidlertid ikke godta at dette var noe overnaturlig og mente lenge at det bare var utstyret han benyttet som var skittent. Omsider forsvant åndene fra bildene, men dukket opp igjen i 1886, da Boursnell ble kjent med spiritisme.

Kritikerne hevdet at bildene måtte være manipulerte, ettersom de samme åndene var avbildet på flere bilder. Tilhengerne var imidlertid helt overbevist om at bildene var ekte, og Boursnell ble i 1903 tildelt en skriftlig attest og en pengepung full av gull.

I 1908 ble han etterforsket av the Spirit Photography Commission, og en av medlemmene bekreftet at bildene ikke kunne vært manipulert. Kommisjonen kom allikevel aldri til noen offisiell konklusjon angående bildenes ekthet.

Rammen på bildet over bærer innskriften: "Tatt av R. Boursnell i London 3. jan. 1893. Ånden er en gammel familielege som døde rundt 1880."

Ånden i kommoden




Det er usikkert akkurat når dette bildet ble tatt, men det antas at det var en gang på tidlig 1900-tall, av Montague Cooper.

Cooper var en respektert fotograf på den tiden og hadde fått i oppdrag av en møbelforhandler å fotografere denne kommoden. Fotografen ble imidlertid noe overrasket over resultatet, der en gjennomsiktig hånd ser ut til å hvile på toppen av møbelet. Ingen konklusjoner har blitt truffet angående bildets ekthet.


Mekanikeren som snek seg inn i gruppebildet




Bildet over ble tatt i 1919, og først publisert av Sir Victor Goddard i 1975. De uniformerte mennene på bildet var Goddards R.A.F-skvadron som tjenestegjorde i første verdenskrig.

Bak hodet til en av mennene i bakerste rad, kan man tydelig skimte et mannsansikt. Det sies at dette er ansiktet til Freddy Jackson, en flymekaniker som døde ved et uhell to dager tidligere. Begravelsen fant sted samme dag som bildet ble fotografert.


Ansiktene i bølgene




De to matrosene James Courtney og Michael Meehan ble ved et tragisk uhell drept under arbeid om bord på skipet S.S. Watertown i 1924. Mennene ble begravet til havs, noe som var den tidens tradisjon.

Men historien endte ikke med det. Allerede dagen etter begravelsen, kunne noen av matrosene fortelle at de hadde sett de avdødes ansikter i bølgene utenfor skipet. Ansiktene ble så sett igjen flere ganger senere, helt til kapteinen på skipet, Keith Tracy, fikk nok.

Han gikk til anskaffelse av et kamera, tok seks bilder av ansiktene, og låste kameraet og filmen i skipets safe. Da filmen så ble fremkalt, viste fem av bildene bare bølger, mens ansiktene var synlige i det sjette.

Negativet ble sjekket for forfalskning, men ingen tegn til manipulering kunne finnes. Ansiktene ble aldri sett igjen, etter at skipet byttet besetning.

Barnet på graven




Da australske Mrs. Andrews tok med seg kameraet til et besøk på graven til sin døde tenåringsdatter en gang i 1946, var det ikke selve graven som skulle vekke mest oppmerksomhet i bildene. Da de var ferdig fremkalt, viste det seg nemlig at en skikkelse av et lite barn hadde sneket seg med i et av bildene.

Kvinnen insisterte på at det ikke var noen barn til stede da bildet ble tatt, og hun var også helt sikker på at hun ikke visste hvem dette barnet var. Barnet ser imidlertid ut til å være fullt klar over at det blir fotografert, der hun eller han sitter og stirrer rett inn i kameraet. Bildet har aldri blitt avslørt som falskt eller bekreftet som ekte.


Moren som aldri forlot baksetet




Bildet over ble til i 1959, utenfor en kirkegård. Fotografen, Mabel Chinnery, hadde besøkt sin mors gravstein, og tatt med kameraet for å ta noen bilder av den. Med kameraet tok hun også et bilde av sin mann, der han satt alene i bilen og ventet.

Men da bildet var fremkalt så paret til sin overraskelse at mannen slett ikke var alene i bilen. I baksetet satt det nemlig en brillekledd skikkelse, som Mabel øyeblikkelig gjenkjente som sin mor. Og ikke bare det, men hun satt også på det som hadde vært hennes faste plass i bilen mens hun levde

En ekspert undersøkte bildet for en britisk avis, og konkluderte, med sitt gode navn og rykte på spill, at bildet av skikkelsen ikke kunne være verken en refleksjon eller en dobbelteksponering.


Munken ved alteret




Dette bildet ble tatt i 1963 i Newby Church i England, av pastor K.F.Lord. Lord hevder at den mystiske gjennomsiktige munken ikke var der da han tok bildet og at den først dukket opp da det var fremkalt. Etter nøye gjennomgang av bildet har det blitt slått fast at figuren, om den er ekte, må være 2,7 meter høy.

Bildet har vært gjenstand for kontroverser fordi det rett og slett er for bra. Allikevel har flere eksperter, blant annet i forbindelse med et program på BBC, slått fast at det ikke kan være en dobbelteksponering.

Spøkelset i tulipantrappen




Dette berømte bildet ble tatt av pastor Ralph Hardy i 1966. Det var den elegante trappen, kjent som tulipantrappen og lokalisert i National Maritime Museum i England, som var motivet. Da bildet ble fremkalt, viste det seg imidlertid at en uidentifisert skikkelse også hadde sneket seg med på filmen. Skikkelsen klatrer med mye møye opp trappen, i det den holder godt tak i rekkverket med begge hender. Eksperter, blant annet fra Kodak, konkluderte med at bildet ikke har blitt manipulert.

Huset er kjent for sine mange overnaturlige hendelser, og det rapporteres selv i dag om syn av skikkelser som går gjennom vegger, lyden av uforklarlige fotskritt og turister som blir kløpet av usynlige fingre.

Den berømte brune damen




Men det aller mest berømte spøkelsesbildet noensinne er trolig dette, som bare går under navnet The Brown Lady - den brune damen.

"Spøkelset" i bildet er antatt å være britiske Lady Dorothy Townshend, og tatt av fotografen Captain Provand og hans assistent Indre Shira. Kvinnen døde offisielt i 1726, men ryktene begynte snart å gå om at begravelsen var iscenesatt og at hun egentlig ikke var død i det hele tatt.

Mannen hennes, Charles Townshend, hadde mistenkt henne for å være utro, og mange trodde at han hadde stengt sin kone inne i en ubebodd del av huset, der hun hadde forblitt frem til sin død flere år senere.

På 1800-tallet begynte folk å se en kvinne vandre rundt i huset. Hun ble sett av en rekke mennesker på en rekke steder, blant dem kong George lV, som så henne ved sengekanten. Kvinnen var alltid sett iført en brun kjole, derav navnet The Brown Lady.

Bildet ble ifølge historien til i 1936, da to fotografer fra magasinet Country Life kom for å ta bilder av huset, som har navnet Raynham Hall, til en reportasje. Det var assistenten som først så det han kalte en "overjordisk tilslørt form" i trappen, og ropte: "Kjapt, kjapt, det er noe." Da bildene var ferdig fremkalt så de for første gang spøkelset av den brune kvinnen festet på film.

Det har vært mange spekulasjoner rundt bildets ekthet. Noen mener det helt klart er en forfalskning, og at det bare er en dobbelteksponering. Andre mener at bildet er ekte og ser på det som et endelig bevis på at spøkelser virkelig eksisterer.

Portrett med spøkelse



Den brune damen er kanskje det mest berømte spøkelsesbildet, men den mest berømte spøkelsesfotografen er uten tvil William H. Mumler. Mumler ble på 1800-tallet berømt for sine portretter, der det titt og ofte dukket opp spøkelsene av de portrettertes avdøde nærmeste.

Her kan du se Mumlers mest berømte bilde, et portrett av Mary Todd Lincoln og spøkelset av hennes mann, Abraham Lincoln. Les mer om Mumler i artikkelen Manipulasjon eller magi?

 

HAR DU NOEN GANG TATT ETT BILDE OG FÅTT MED MERE PÅ BILDET ENN DET BLOTTE ØYET KAN SE? FORTELL MEG GJERNE OM DET! <3


 

ER DETTE ETT EKTE SPØKELSE?



Professor Richard Wiseman har samlet inn hundrevis av såkalte spøkelsesbilder, og dette bildet kan han ikke forklare.


VAKSER FØTTENE: Skikkelse som står på en stein ved en bekk i skogen, ser ut til å vaske føttene sine.


Professor Richard Wiseman ved Universitetet i Hertfordshire har iverksatt et prosjekt hvor han etterlyser fotografiske bevis på spøkelser. Professoren har samlet inn 250 såkalte spøkelsesbilder fra hele verden.

Bildene vil bli presentert og diskutert på Den internasjonal vitenskapskonferansen i Edinburgh neste uke. Wisemann har funnet naturlige forklaringer på de aller fleste bildene, men noen fotografier fremstår fortsatt som en gåte.

Oppsiktsvekkende
- Det bildet som er mest oppsiktsvekkende er det med slottet. Her har jeg ikke klart å finne noen naturlig forklaring, og jeg vet at det ikke har blitt manipulert i photoshop, sier Wiseman til Nettavisen.

- Tror du på spøkelser?

- Nei, jeg er ganske skeptisk, sier Wisemann.

Skikkelsen viser seg fram i annen etasje i ruinene til et skottsk slott og ser ut til å ha på seg klær fra middelalderen.

Ingen var til stede
Fotografiet ble tatt av turisten Christopher Aitchison i mai 2008 ved Tantallon-slottet, som ligger langs den skotske kysten øst for Edinburgh.

- Jeg var ikke klar over at noen eller noe var til stede i bildet, men oppdaget avviket da jeg kom hjem. De ansatte har bekreftet at det ikke var noen utstillingsfigurer i kostyme eller noen historiske rekonstruksjoner som fant sted på slottet den aktuelle dagen. Og jeg la heller ikke merke til noen hyggelige, eldre kvinner som gikk i trappene, sier Aitchison til CNN.

Fotografiet ble offentliggjort fredag av Richard Wiseman, som er professor i psykologi ved Universitetet i Hertfordshire. Han forsker også på paranormale fenomener.

Ett av bildene viser et ansikt som dukker opp i sidespeilet til en bil. Fotografen hevder det ikke var noen andre til stede da bildet ble tatt.

Danner en illusjon
Ett annet bilde viser en skikkelse som står på en stein i skogen. Skeptikerne mener derimot at det er tregreinene som danner en illusjon av en skikkelse.

Wiseman har plukket ut fem bilder han mener skiller seg ut fra resten av bunken.

Selve undersøkelsen regnes for å være den største av sitt slag noensinne, og er gjennomført av Den internasjonal vitenskapsfestivalen i Edinburgh (Edinburgh Science Festival), og ble lansert i forrige måned da de oppfordret allmennheten til å sende inn spøkelsesbilder.

De beste bildene ble deretter publisert på prosjektets nettside, og her kunne folk stemme på hvilke bilder de mente var mest overbevisende. Resultatet ble offentliggjort fredag og med hvert bilde følger det med en prosentandel av hvor mange som trodde bildene inneholdt ekte spøkelser.

Resultatet følger under:

Førsteplass: Spøkelset i slottet. 39 prosent mente det var et spøkelse på bildet.

Andreplass: Spøkelset i skogen. 31 prosent mente det var et spøkelse på bildet.

Tredjeplass: Spøkelset på gaten. 28 prosent mente det var et spøkelse på bildet.

Fjerdeplass: Spøkelset på stranden. 27 prosent mente det var et spøkelse på bildet.

Femteplass: Spøkelset i speilet. 26 prosent mente det var et spøkelse på bildet.

250.000 deltok
250.000 stemmer er blitt avgitt i forbindelse med undersøkelsen. Flere eksperter skal diskutere funnene 4. april under festivalen i Edinburgh.

HER KOMMER BILDENE;

 













HVA ER DITT SYN PÅ DISSE BILDENE?? ER DE EKTE ELLER FALSKE??


 

DET SPØKER PÅ DET DANSKE SLOTT!

DET SPØKER PÅ DET DANSKE SLOTT. ETHVERT ANSTENDIG DANSK SLOTT HOLDER SEG MED MINST ETT SPØKELSE.



Såpass mange har det blitt av dem at dansk turistnæring har lagt opp en egen spøkelsesrute fra slott til slott i Nordjylland.

Dronninglund Slot er ett av Danmarks flotteste. Fram til reformasjonen var det nonnekloster her, og det er nettopp klosterets siste priorinne går igjen.

Priorinnen

Under reformasjonen på 1500-tallet kom den siste katolske biskopen ? Stygge Krumme (han het virkelig det) ? til klosteret. Soldatene hans jaget nonnene på flukt, og da de fortvilte kvinnene fikk samlet seg, oppdaget de at priorinnen var borte. Hun ble aldri funnet.

Etter reformasjonen ble klostrene nedlagt og etter hvert ombygget til slott. Da dronning Charlotte Amalie overtok slottet, fikk det navnet Dronninglund, og landsbyen ved slottet skiftet også navn.

Så gikk årene. Slottet ble påbygd og framsto som et praktfullt barokkslott, men den gamle klosterfløyen forfalt. Først i moderne tid ble denne fløyen ombygd til hotell- og kursavdeling.

Og det er her den moderne historien om priorinnen starter. Det var nemlig nordiske kursdeltakere som oppdaget spøkeriene. Særlig islendinger og finner har et nært forhold til overnaturlige fenomener, og det var nettopp kursdeltakere fra Island og Finland som meldte fra om en kvinne som dukket opp på de mest upassende tidspunkt?

En hver antydning om at oppdagelsen hang samme med solide doser «kurspromille», ble avvist. Og folk med interesse for spøkerier, begynte å finlese historien om slottet. Da dukket priorinnen opp fra historiens mørke.

? Heldigvis er hun et godhjertet spøkelse som aldri gjør noen fortred, beroliger Runa Christensen, som er guide ved Dronninglund.




Gode spøkelser

Gode spøkelser er ikke noe Dronninglund er alene om. Også på andre slott og herregårder finnes det spøkelser, blant annet på Store Restrup herregård sørvest for Aalborg. Der våker «Den hvite dame» over alle barn som sover på herregården. Hun het egentlig Juliane Sophie, var grevinne og døde i barselseng. Hun holder til i værelse nummer to, men rykker ut hvis det er barn på besøk.

På naboslottet, Lille Restrup Hovedgaard, er det landsdommer Niels Clemmensen som går igjen. Han fører tilsyn med sin gamle eiendom, men blir som regel beroliget av det han ser. Han merkes ellers best i stallen, der det finnes en dør som ikke lar seg lukket. Både døren og lukkemekanismen er byttet flere ganger, uten at det har hjulpet.

På Store Restrup er det spøkelser som ikke er like hyggelige. En tidligere eier kommer fra tid til annen inn porten med et firspann kullsorte hester, mens en annen tidligere eier, Herr Iver, stadig vekk leter etter en gullskatt i kjelleren. Når han ikke leter, er han å treffe på værelse 6. Han er kjent som «Den grå mann».

Forbudt kjærlighet

En kjærlighetshistorie kunne også være farlig i «hine hårde dage». Det fikk Birgitte Rosenkranz erfare. Da hennes «utilbørlige forhold» kom Kristian Kvart for øre, lot kongen henne halshugge. Det skjedde i 1602. Den dag i dag kan stakkars Birgitte treffes på slottet der hun opplevde kjærlighet og lykke: Staarup hovedgaard utenfor Skive.

Staarup hovedgaard er fortsatt i privat eie, men herskapshuset er åpent for publikum der vertskapet arrangerer spøkelsesjakt for de yngste.

På Højriis Slot på Mors i Limfjorden, en av Danmarks eldste herregårder, utspant det seg også forbudt kjærlighet som fikk fryktelige følger. Da herremannen en gang kom hjem fra kongelig krigstjeneste, fant han sin hustru i godsforvalterens armer. Som straff lot han de elskende mures inne. Den fryktelige historien ble bekreftet i 1816. Da styrtet en del av slottsmuren sammen under et voldsomt uvær. I et hemmelig rom fant man skjelettene av de to. Funnet forklarer de mange uhyggelige spøkeriene i denne delen av slottet.

Også Kokkedal Slot har et spøkelse som ble tatt av dage på grunn av sin kjærlighet. En ung adelsfrøken ble gravid med sin elsker. For at slottsherren skulle slippe skammen, lot han henne mure inne. Av og til kan man høre små, lette trinn langs galleriet?

Blodflekker og djevelen selv

Voergaard Slot i nærheten av Dronninglund har en tilsvarende historie. Her rammet skjebnen en tjenestepike som urettmessig ble beskyldt for tyveri. Hun ble kort og brutalt tatt av dage i et av tårnværelsene. På gulvet i rommet kan man fortsatt se blodflekken som aldri går vekk. Verken skuring eller sliping hjelper. Da gulvet ble lagt om, dukket den opp igjen etter ti dager.

Enda verre er det på Kokkedal ved Fjerritslev på nordsiden av Limfjorden, der den norskfødte adelsdame Karen Galde skal ha viet sin sjel til djevelen selv. Fra tid til annen kommer hinmannen i hest og vogn inn porten for å hente henne?


 

JAKTEN PÅ DEN GRÅ DAME!

«Peter! Peeeeter!» Besøkende i Stavern og på Cidatelløya rett utenfor beretter at de fremdeles kan høre nattlige rop fra «Den grå dame» - tjenestepiken som sjøhelten Peter Wessel Tordenskiold skal ha drevet til desperasjon og selvmord.



Det skjedde for 300 år siden, men fremdeles skal Den grå dame gå igjen i Stavern og på kystfortets voller. Tordenskiold var mye i sjøfartsbyen Stavern under den store nordiske krig (1709-1720), ettersom post og annen viktig last fra Norge og Danmark ble utskipet nettopp her. Kystleden måtte voktes, og sjøhelten Peter fikk oppgaven.

Trekantdrama

Den unge tjenestepiken Elise (18 år) ble en av hans mange erobringer på kvinnefronten, men siden hun allerede var forlovet med løytnant Heber, endte det selvsagt i et gedigent trekantdrama med tragisk slutt.

Tordenskiold gjorde henne gravid og forlot henne i skammen, med den følge at vakre Elise i fortvilelse druknet seg i brønnen ute på Citadelløya.

Sin hevn tar hun ved å gå igjen der ute på kystfortets voller - som Den grå dame - ved å skremme øygjester med mystiske opptredener når mørket faller på ...




«Hun lever ennu her i fablens rike, hun ses iblant av blotte øine her, en gråkledd kvinne,» skrev Staverns egen byforfatter Herman Wildenvey i sitt «Klar til å vende».

Heller ikke gjestene på Staverns kysthotell, Wassilioff, skal være sikker på å unngå et nattlig møte med Den grå dame.

Elise skal ha overnattet på rom 216, der gjester forteller at de våkner av møbler som flytter seg i rommet, og knirking i vegger og tak ...

- Ja, en gjest overnattet to ganger på rom 216, men sa tredje gangen at hun ville ha et annet rom, så nifst var det med alle lydene, forteller hotellsjef Trinelise Gran til VG.

Den grå damen gjør også sporadiske gjesteopptredener i det årlige lokalhistoriske sommerspillet ute på Citadelløya, og gode kilder i kystbyen forteller at maleren Odd Nerdrum, som fremdeles har hus i byen, både skal ha sett og hørt henne ...

I nattens mørke roper den forsmådde på sin kjære:«Peeeeter!» lyder det fra loft og trappeganger. Kommer du for nær, forsvinner hun.

Hun betegnes som slank og vakker, men ingen har sett ansiktet hennes - heller ikke kunstnerne som hver sommer besitter kommandantboligen ute på Citadelløya, og som kan berette skjellsettende historier om henne, særlig etter et par rødvin.



Dinglende taklampe

Selv opplevde vi under et skalldyrmåltid der ute i forrige uke at taklampen begynte å dingle. Ute ulte desembervinden stygt. Oppe i kommandantboligens 2. etasje sto sengen på rommet hennes tom. Men dynen var varm.


Ropene fra Den grå dame har ikke stilnet etter at lokale kunstnere i 1996 senket henne i sjøen - som havfrue i skulpturparken på 12 meters dyp, rett utenfor Citadelløya.

Sagnet lever! Noe kystidyllen Stavern vet å utnytte som trekkplaster, selv når småbåtfolket har pakket sammen og kuldetiden er over oss.

Snart roper hun igjen.

SPØKELSER PÅ DALEN HOTELL

Skrevet av: Sigurd Sollien, for Det Nye



Det sies at det spøker på rom 117 på Dalen hotell i Telemark. En engelsk kvinne kom hit på slutten av 1800-tallet. Gravid, men det var det bare hun selv som visste. Hun tilbrakte hele sommeren på hotellet og reiste hjem til England på høsten. Alene. Personalet måtte bryte seg inn på rommet hennes, og der fant de et dødt spedbarn. Siden den gang har den grå, engelske damen blitt observert på hotellet og man har også hørt barnegråt.

Nå er det jeg som ligger på dette rommet. Jeg vil se om det stemmer at det spøker. Med meg har jeg et night-vision kamera og en liten dose uro. Det eneste jeg hører er mitt eget åndedrett. Jeg går ut på badet, kanskje hun er å finne der? Men ingen Miss Greenfield, som damen het, der heller. Etter en time forlot jeg rommet. Litt skuffet, ja, men også litt lettet. Ute på gangen bestemte jeg meg for å gå inn på rommet én siste gang. I det jeg tar tak i dørhåndtaket og skyver døren innover, merker jeg en motstand i rommet. Jeg forsøker å gå inn, men klarer det ikke. Det kjennes omtrent ut som når hånda har dovnet bort. En stikkende følelse mot kroppen og ansiktet. Jeg lukker døra og tenker at det sikkert bare er innbilning. Jeg forsøker en gang til, men døra er nesten ikke til å rikke. Jeg prøver ikke flere ganger. Jeg har kjent nok. Om det var Miss Greenfield jeg traff den kvelden, aner jeg ikke. Det kommer jeg vel neppe noen gang til å finne ut av heller. Heldigvis.

Det hører også med til historien at tv-opptakene fra hotellet er sporløst forsvunnet.

VERDENS MEST HJEMSØKTE STEDER! Se liste og bilder.

HER FINNER DU DINE VERSTE MARERITT. SE LISTE OG VIDEO.



Fylt med mystikk og legender, har gamle slott alltid vært populære reisemål for de som liker historie og arkitektur. Du som har besøkt et gammelt slott, kan ikke nekte for den magiske stemningen som omgir disse gamle steinkolossene. Århundrer med glemt historie er gjemt i veggene.

Gamle slott er populære å leie for gedigne bryllup og andre selskaper, fordi de gjerne ligger i flotte omgivelser. Men de har ofte en historie fylt av død, fordervelse og grusomme handlinger.

Det er en grunn til at middelalderen blir omtalt som en "mørk" tidsepoke. Tortur var en helt vanlig ting på disse tider og slott ble konstruert for flere grunner enn å huse dem som satt ved makten.

De ble rigget som fengsler, torturkamre og steder for henretting, alt etter ønsket til dem som satt i slottets høyeste stol. Slottene var ofte vitne til uante dimensjoner av grusomheter, som skulle spre frykt og terror blant folk flest.

Mange døde på disse stedene, og reiser du til et av dem, kan det hende du støter på sjelen til noen som ble drept her...

Her er listen med videoer fra noen av de mest fryktinngytende slottene som eksisterer:



Chillingham Castle, Northumberland, England
Langt inne på det engelske bondelandet har Chillingham slott vært i Earls Greys eie siden 1200-tallet. Cullingham er kjent for å være det mest skumle og hjemsøkte slott av alle.

Flere spøkelser sies å bo her, blant annet "Blue Boy", som går igjen i "det rosa rommet".
Ved midnatt kan skrik og hjerteskjærende rop høres fra et hull i veggen. Når ropene blir borte, sies det at et skjær av blått lys åpner seg og figuren av en gutt vil nærme seg sengen.

Under en oppussing av slottet ble beinrester fra en ung gutt og filler av blå klær funnet i veggen hvor ropene kommer fra.

Et annet gjenferd som går igjen her, er Lady Mary Berkerly. Det sies at du kan høre nattkjolen hennes som dras over gulvet når hun går gjennom korridorene og leter etter mannen sin. Mannen stakk av med søsteren for lenge siden.

Det mest kjente spøkelset er likevel den kjente torturisten John Sage. Mannen som blir regnet som den mest utspekulerte og grusomme av alle gjennom tidene, og sørget for at 97 prosent av alle fangene som gikk inn i slottet aldri kom ut igjen.

Tower of London
The Tower of London ved bredden av Themsen er et annet kjent slott. Det blir besøkt av tusenvis av turister hvert år.

Med 400 år fulle av grusom historie, vold og henrettelser, er det ikke rart at dette slottet blir regnet som å være et av Englands mest hjemsøkte steder. Det er også landets eldste borg og fengsel.

Et av slottets mest kjente gjenferder er Anne Boleyn, den kjente hustru av Henry VIII. Henry hugg hodet av henne inne i slottet i 1536. Det sies også at spøkelset etter Lady Jane Grey bor i slottet.

Mange har sett spøkelsesvogner her og hunder er redd for i det hele tatt å komme i nærheten av Salttårnet, hvor de kongelige ble plassert før henrettelser.

Edinburgh Castle, Scotland
Et annet notorisk hjemsøkt sted er Edinburgh Castle. Over en million besøkende kommer hit hvert år. Edinburg er også en av Storbritannias mest beryktede byer. Slottet er bygget høyt oppe på en død vulkan og er kjent for å ha blitt angrepet og gjenreist flerfoldige ganger.

Det sies at slottet blir hjemsøkt av en enslig sekkepipeblåser, en hodeløs trommemann og rastløse sjeler som franske fanger fra Sjuårskrigen og fanger fra den amerikanske revolusjonskrigen.

Den enslige pipemannen kan fortsatt høres når han blåser i vei i de hemmelige tunnelene under slottet og mange har sett en spøkelseshund på hundekirkegården inne på slottet.

Windsor Castle
Et av den britiske dronningens mange bosteder, Windsor Castle, sies å ha mange gjenferder. Noen mener til og med de har sett spøkelset etter Henry VIII løpende gjennom gangene og stønne klagende.

Et annet spøkelse som sies å gå igjen her er Saxon Hunter Herne, som reddet kongens liv da han kastet seg selv foran en hjort og ofret seg selv. Han vandrer fortsatt på premissene sammen med jakthundene sine.

Vitner sier også at de ser gjenferdet etter Dronning Elizabeth i vinduet på Deans Cloister og i det kongelige biblioteket. Hun går visstnok i en svart nattkjole med et sjal i samme farge over skuldrene.


Berry Pomeroy Castle
Ruinene av det gamle slottet Berry Pomeroy har rykte på seg for å være hjemsøkt på det verste. Slottet har mange legender.

Folk sier at det er hjemsøkt av spøkelset til Margaret Pomeroy, som ble fengslet av sin sjalu søster og til slutt sultet i hjel. Søstrene var forelsket i samme mann. Margarets spøkelse blir kalt "The White Lady".

Det sies også at datteren til Norman Lord ble voldtatt av sin egen far på slottet. Avkommet ble kvalt til døde av enten faren eller datteren i et av slottets rom. "The blue Lady" er trodd å være spøkelset av jenta som ble voldtatt.

Warwick Castle, England
Warwick-slottet er kjent for sitt hjemsøkte Watergate Tower - også kalt spøkelsestårnet. Slottet ligger med flott utsikt over elven Avon.

Det mest kjente spøkelset her er Sir Fulke Greville. Han går igjen sammen med sin tjener, som stakk ham til døde i 1628. De kan sees igjen i bildet av Sir Fulke Greville, som henger over peisen i stuen og stadig fyker ut i rommet...


Ballygally Castle, Irland
Sies å være det mest hjemsøkte slottet i Nord-Irlands Antrim-distrikt. Flere spøkelser skal befinne seg her. Et av dem, Lady Isobel Shaw, går rundt og banker på dørene til gjester og forsvinner når dørene åpnes.

Lady Isobel Shaw syntes dette er morsomt, etter at hun ble låst inne på rommet sitt av sin ektemann og utsultet. Hun endte sitt liv ved å hoppe i døden ut vinduet.

I dag er slottet et hotell.

Dragsholm sSot, Danmark
I dag er Dragsholm slott et hotell, men en gang i tiden bodde det folk der som fortsatt "bor" der. Flere gjenferder sies å gå igjen her.

Et av dem er "den grå damen", som sies å være et vennlig spøkelse. Et annet er den "hvite damen", som var uttro med en mann av lavere klasse og derfor ble fengslet av sin egen far.

Et skjelett med en hvit kjole ble funnet i slottet på 30-tallet. Det tredje spøkelset her sies å være jarlen av Bothwell, som satt i fengsel her i fem år før han døde. Han sies å komme igjen med sin hest og kjerre på hovedplassen inne i slottet.

Bran Slott, Transylvania, Romania
Kanskje bedre kjent som Draculas slott, var Brad slott en gang residens av Prins Vlad Tepes.

Han regjerte Transilvania med terror på 1400-tallet, og var inspirasjon til Bram Stokers "Dracula". Tusenvis av morbide ting tok sted her.



Leeds Castle, Kent, England
Slottet i Leeds er et av Englands flotteste og er over 1000 år gammelt.

Her går en stor svart hund igjen, som sies å være dødens ånd. Hunden skal visstnok terrorisere slottet på det verste. Mange kjente historiske personligheter har bodd her, men ingen av disse er rapportert sett igjen.

Mange av slottene er populære blant spøkelsesjegere, turister og andre nysgjerrige som håper å få se et ekte spøkelse. Noen av slottene er også åpne for utleie til fester og overnatting. Så hvis du ikke klarer å styre deg, reis til et av disse stedene, book deg inn for en natt og se hva som skjer...


 

DEN HVITE DAME VED FREDRIKSTEN FESTNING

Enhver festning med respekt for seg selv har sitt eget spøkelse. Fredriksten har til og med et kvinnelig sådant - Den hvite dame, eller Den grå dame som hun også kalles noen ganger.



Mange sier de har sett henne og avisene har vært fulle av øyevitneskildringer. Hun viser seg helst i de lyse vår- og sommernetter, man kan da se henne sveve rundt kommandantboligen i sid hvit eller grå kjole. Hun berører ikke jorden og man ser heller ikke føttene hennes. Hun er blek og holder armene rolig langs siden, mens hun stille sklir mot nærmeste skogsholt. Da snur hun seg og vinker, før hun forsvinner. Hun holder seg helst omkring kommandantboligen, men flakker tydeligvis over hele festningen. Noen har møtt henne i den lange, bratte trappen opp til Klokketårnet og ved slavehullene, der fangene raslet i sine lenger og muggen rådamp ség opp gjennom stupmørke glugger.


Men myter har alltid ett opphav, og spøkelser har alltid en fortid. Det verserer mange teorier. I en av dem er en trøndersk løytnant med i bildet. I alle gamle viser dårer løyntnantene kvinnehjerter og denne var intet unntak. Det skjedde omkring 1820. Det var sprengkaldt med sur vind, og vakten som skulle avløse soldaten på klokketårnet måtte gå opp den fryktede trappen der skrikene fra slavene henger igjen i de sleipe steinveggene. Her møtte han soldaten han skulle avløse, Tobias, som kom vaklende nedover trinnene og stirret stivt fremfor seg, for så å tumle inn i hovedvakthuset. Soldatene der så at noe hadde skjedd, men Tobias sa ingen ting. Han var likblek og øynene var glinsende og brendte ham i hodet. Stemningen ble trykket i vaktstua og de andre soldatene følte da at det hadde kommet en ond ånd inn sammen med han og en ubestemt makt hadde slått ned hos dem alle.
 





Den trønderske løytnanten som oppholdt seg i annen etasje kom litt senere løpende og lurte på hvem som hadde ropt på han, men ingen hadde ropt. Plutselig hørte man løpende skritt utenfor og snublende inn kommer avløseren hvit som et laken i ansiktet, ute av stand til å gjøre rede for seg. Løytnanten ville nå finne ut hva som foregikk og gikk ut i natten med pistolene i beltet. Etter en halv time smalt plutselig et pistolskudd. Hele festningens besetning rykket ut, men løyntnanten var sporløst forsvunnet. Siden er det ingen som har sett han.

Den natten var det også noen som hadde hørt et skrik. Man mener dette kom fra "den hvite dame". Var hun løytnantens kjæreste, men ble offer for sjalusi? Kastet hun seg ut fra stupet under Klokketårnet i ulykkelig kjærlighet? Man har ihvertfall sett henne sveve i nattens dunkelhet ned fra tårnet.

Det kan jo også hende at løytnanten begikk selvmord, eller at det var damen som skjøt ham. De to som kanskje kunne ha gitt svar på hva som skjedde den uhyggelig natten, mistet begge talens bruk. Tobias var taus som graven under rettsaken etterpå og avløseren snakket heller ikke. Han ble sinnsyk etter det som hadde hendt og "døde paa galehuset" året etter. Tobias "døde eet Aar senere i sin Fedrenesbygd" og snakket aldri om hendelsen. Begge gikk i graven med sin hemmelighet.




Vaktposten på Klokketårnet ble senere inndratt.

Nå er det et uomtvistelig faktum at en løytnant plutselig forsvant på Fredriksten en gang i det forrige århundre og like sikkert er det at liket av en løytnant ble funnet under Klokketårnet i 1926. Hans levninger skal finnes oppbevart i et av Fredrikstens magasiner den dag i dag. Der hviler han i fred, men "den hvite dame" vandrer ennå rastløst omkring på Fredriksten - og søker etter noe.


 

PARANORMAL OPPLEVESE; KRISTIANSTEN FESTNING!

Her kommer kveldens innlegg med paranormal opplevese. Som jeg skrev tidligere så var jeg ikke sikker på om jeg skulle skrive om hendelser fra min bardom, men i og med at jeg har skrevet så mye om festninger i dag, så har jeg aller mest lyst om å fortelle om akkurat det også. Så nå skal jeg fortelle om min

 

 

OPPLEVELSE PÅ KRISTIANSTEN FESTNING!


 

Hvis du er i trondheim sentrum, og står utenfor nidars domen så er det bare å løfte blikket litt, og se på bakketoppen bak kirken. Der oppe på toppen ligger Kristiansten festning med en nydelig utsikt over byen.

 

Denne hendelsen hendte også sommeren 2008. Og i likhet med forje innlegg så sartet det hele med at jeg satt våken på natta, denne gangen med mitt søskenbarn som var på besøk hos meg fra Ålesund. Vi er begge to natte ranglere, og det endte denne gangen også med en kjøretur (det ligger i blodet vårt å være ute å kjøre..)

 

Søskenbarnet mitt syns det er flott å se seg rundt og bli kjent med plasser, så jeg fant ut at vi kunne kjøre oss en tur opp på festningen pga den vakkre festningen.Så som tenkt så gjort. Vi kjørte opp på festningen, og vi rakk så vidt å stoppe bilen på parkeringsplasen før jeg oppdaget at her oppe var det aktivitet. Selvfølgelig hadde jeg hørt historier om det før, men helt ærlig så var ikke dette i mine tanker da vi kjørte opp.

 

Parkeringsplassen her oppe er rett uten for de store murene som går rundt hele festningen, så når vi står her så står vi med froneten rett mot festningen. Jeg ser på den store muren og oppdager nesten med en gang en liten guttunge som løper oppe på mur kanten. Som jeg som oftest tenker når jeg ser noe åndelig så tenkte jeg «jaha, der er du ja». Gutten var søt, sånn i 12års alderen. Han hadde gammle klær, og hoppet rundt på murkanten som barn bruker. Stemmningen var bare rolig og fredlig, og gutten så ubekymret ut.

 


 

På bildet over her har jeg markert hvor jeg så gutten først med pil, dere ser helt i kanten av bilden hvor parkeringen er, og det var akkurat der vi sto.

 

Plutselig var det som at gutten oppdaget noe, og stemningen skiftet helt. «åy, hva er det nå?» sa jeg til mitt søskenbarn, som ikke forsto stort. Men jeg måtte ut å se om jeg kunne se noe mere. Nå virker gutten kjempe redd, og han løper å gjemmer seg, legger seg ned bak muren, men titter fortsatt frem. Det virket som han gjemte seg for noen jeg ikke klarte å se. Og plutselig er han borte..

 

Jeg og søskenabarnet mitt ruslet rundt murene en tur, en kommer seg jo selvfølgelig ikke innenfor midt på nattet. Det var stille og rolig, nesten ikke en vindpust en gang. Men dette gir meg alltid bange anelser.. «stille før stormen» er det noe som heter..

 


 

Da vi gikk tilbake til parkeringplassen oppdaget jeg noe i stallen som ligger på området. Det er en lang, lav hvit bygning som jeg ikke tror er i bruk lengere. Men den var iallefall brukt til stall i eldre dager. Plutselig ser jeg ett merkelig lys i det ene vinduet, akkurat som en blå blitz flekk, men den flytter på seg. Den holder seg i ett bestemt vindu, men den går opp og ned.. Akkurat dette hadde jeg ikke sett før, så jeg ble stående å beundre denne. Så kom det en så utrolig ekkel følelse over meg! Jeg fikk totalt panikk! Jeg hørte vil heste vrinsking, og menn som slo og kjeftet på hestene.



 

 

Jeg sto som fryst fast og tårene mine trillet. Det var forferdelig det som foregikk der inne, men jeg tørte ikke å nerme meg for å hjelpe. Den blåe flekken hadde nå forsvunnet, med «filmen» som blir spilt forran meg er redde hester som forsvarer seg med å stegle å sparke, men de klarer ikke å forsvare seg mot den onde mannen som misshandlet de. For det var akkurat det han var, ond! Og den ondskapen gjore meg så kvalm at jeg måtte bare dra derifra.


 

Når en kjører ned fra festningen så kan en kjøre ned igjennom bakklandet, dette er den gammle delen av trondheim, og her kjørte vi nå. Og nedover hele turen så ser jeg alt rundt meg som i ett gammeldags fotografi, alle nye bygg og moderne ting ser jeg ikke, kun de gammle trehusene og brostein, ikke noe astfalt. Alt var bare rolig, men det var en vakker opplevelse og føle at jeg beveget meg igjennom ett landkap akkurat som det var for flere hundre år siden, som at jeg hadde reist med en tidsmaskin....

 



SPØKELSE! DEN HVITE DAME VED UTSTEIN KLOSTER!

HER ER ETT LITE INNLEGG OM DEN HVITE DAMEN VED USTEIN KLOSTER!



Den hvite dame

I over 200 år har folk fryktetfor å møte "den hvite dame", som etter sigende går igjen og av flere er sett i sine hvite gevanter på nattetid

.-Jeg har aldri sett henne, men hun var i samme rom sommeg en kveld da jeg skulle slukke lysene i stuen der bildetav Cecilie henger. Jeg så ikke noe, men mine to hunder blelivredde, blåste seg opp og viste tenner. Hva de så, vet jegikke, men jeg går aldri mer alene inn i klosteret påkveldstid, sier Liza Johannessen, som har vært guide iklosteret de siste seks årene.

Damen som går igjen er Christopher Garmanns første kone, Cecilie Widding Garmann,som ligger begravd utenfor vestveggen av klosterkirken. Hundøde i barselseng i 1759, 25 år gammel. På dødsleiet lovetChristopher henne at han ikke skulle gifte seg med noenannen.

Det løftet holdt han i 20 år til han ble forelsket ien dansk adelskvinne som var 36 år yngre enn ham.Hanturde ikke gifte seg i klosterkirken på Utstein, men daparet sto for alteret i Domkirken i Stavanger og skulle lovehverandre evig troskap, skjedde det. Cecilie viste seg isine hvite gevanter for Christopher og flere avbryllupsgjestene. Brudgommen falt sammen og gikk i koma. Handøde få dager senere.

Siden den tid har Cecilie vandrethvileløst rundt i rommene på Utstein.

 


 

SPØKELSES HISTORIER!

HER HAR JEG SAMMLET SAMMEN ETT KNIPPE SPØKELSES HISTORIER SOM JEG HAR KOMMET OVER ;) Her er det en hærlig blanding av "ekte" og "uekte" historier. HAR DU EN HISTORIE Å FORTELLE MEG??

ENJOY FOLKENS ;) hihi

Bestefaren til denne mannen var en svært jordnær stabukk som ikke trodde på noe slikt tøv som ånder og engler osv..Han var glad i å være ute i naturen, fiske og gå tur på fjellet. Han elsket å være alene med seg selv og sine tanker høyt oppe på fjellet. Dermed bestemte han seg for å ta seg et par uker oppe på fjellet for å få fred fra folk og fe.
I utgangspunktet tenkte han å bare campe, men så fikk han høre om en bonde som leide ut en koslig liten hytte fryktelig billig. Han utnytten sjansen og sikret seg stedet så fort som mulig. Overaskende nok hadde ingen gjort dette før han.

Etter å ha fått nøkklene, brukte han hele dagen på å komme seg opp til hytten. Da han var framme fant han seg til rette der, passet på å låse døren og redde opp med tepper nederst i køyesengen som sto på soverommet. Trøtt som en strømpe sovnet han straks han fikk lagt seg. Fortumlet våknet han midt på natten av en konstant følelse av å bli presset mot veggen. Han kjempet i mot og fikk nesten litt panikk der han lå. Han sparket og dyttet og til slutt gav det etter og han spratt ut av sengen og ble sittende på gulvet. Men ingen var der. Stolt som han var tenkte han automatisk at dette bare var noe han innbilte seg. Han la seg til å sove igjen.

Kort tid etter at han hadde sovnet voknet han av det samme igjen. Han sparket og dyttet til han til slutt lå midt på gulvet igjen. Men nei, det var ingen der. Nå begynte han å bli litt engstelig, men han var en stor og stolt mann, så han la seg til å sove igjen. Kort tid etter sovnet han igjen, forså å for tredje gang våkne av det samme. Denne gangen var det enda sterkere. Han kunne tydelig kjenne konturene av en person vedsiden av han fylle senga og presse han inn mot veggen. Da det ga etter inrømmet han for seg selv at han var livredd. I stedet for å legge seg tilbake i underkøyen, redde han det til i overkøyen og la seg til med nesa mot veggen.
Mens han lå der kunne han tydlig høre romstering i rommet, og til slutt en som la seg i sengen under han...

Til slutt sovnet han. Neste dag, virket alt tåpelig. Det var selvfølgelig bare inbilling! Han tilbrakte hele den herlige dagen på fjellet, fisket og gikk tur. Så ble det kveld igjen. Etter å ha spist kvelds gjorde han alt til rette for å ta kvelden. Han låste døren (alltid nøye på det) og redde opp til seg selv i underkøyen igjen. Kanskje var det for å bevise til seg selv at det hele bare hadde vært tull, kanskje for å være modig? Men han sov ikke lenge før en mektig kropp presset han inn til veggen slik at han bråvoknet. Etter å ha kjempet en stund befant han seg midt på gulvet igjen, og nå var han virkelig skremt. Han bestemte seg for at han ville vekk, og det nå!

Hurtig pakket han alle sine ting og hastet mot døra. Men så var det noe som slo han, alt i dette rommet hadde byttet plass og det hele var et eneste stort rot. Distrahert av dette grep han i dørhåndtaket. Døren gled opp. Den sto på gløtt! Han som var bombesikker på at han hadde lukket og låst kvelden før. Det var på tide å gå. Dermed forlot han hytten og flyktet inn i nattens mulm og mørke. Hele natten løp han ned fjellet til han endelig havnet på gården til bonden han hadde lånt hytten av ved foten av fjellet. Utslitt falt han i søvn i høyet i låven. Tidlig neste dag våknet han av bonden som var på vei inn for å melke kuene. Bonden virket ikke overasket av å finne han liggende der. "Tenkte meg du ville komme tilbake snart", sa han, "det er sjeldent folk holder ut så lenge". Bonden forklarte at flere hadde følt et nærvær der etter at en ung jente hadde blitt knivstukket og drept i underkøya på soverommet...








Mamma, stefaren min, meg tante og resten av søsknene mine var på bondegårdsferie i danmark for ca 3 år siden. Det var en ganske nedslitt gård, og du kunne se at det var gammelt. Folkene var hyggelige, og vi koste oss. Men når vi kom hjem forteller mamma meg at hun våknet opp midt på natta av en kald hånd som grep tak i henne. Jeg hadde en merkelig opplevelse samme natten, uten å ha hørt noe om dette ennå, jeg våknet, og det var helt bekmørkt på rommet, og jeg fikk litt klaustrofobi, og fomlet meg fram etter lyset. Jeg var helt vettskremt, og følte et nærvær av noen i rommet, og følte at noen fulgte med på hvert skritt jeg tok.

Og så har vi fra en periode en i nær familie bodde på en plass rett utenfor Trondheim. Der kunne vi høre tunge fotskritt gå opp trappen. Det ble leid inn et medium (kanskje jeg tar feil på navnet? ), og hun kunne fortelle at det var en mann som gikk opp og ned trappene, og når han kom opp i øverste etasje kikket han seg oppgitt rundt og ristet på hodet. Mediumet sa at han bare bevegde seg i trappene, men jeg og mine søstre minnes flere nærvepirrende øyeblikk i huset.

Det var noen som hele tiden rev av dynene på søstrene mine, og når de skulle opp trappene sprang de alltid, og forklaringen de selv hadde var at de hadde en veldig uggen følelse, og at noen grep tak i føttene deres.

Og så det mest skremmende som skjedde med meg selv i dette huset. Jeg og stebroren min delte rom, og lå og snakket sammen om fotball og vas, og ventet på å bli trøtte, og etter en stund kunne vi høre tydlige fotskritt i snøen utenfor huset, og de nærmet seg verandaen, og vi var livredde, og lå helt stivfrossne i senga, vi tenkte at nå var det noen her for å gjøre noe skummelt. Vi lå musestille i mange minutter, og turte etterhvert å snakke sammen igjen, og det ble en lang diskusjon om hvem som skulle se ut vinduet, og selvfølgelig tapte jeg... Jeg snek hodet mitt forsiktig over vinduskanten, og så til min forskrekkelse at det ikke var et eneste fotspor i snøen, ikke så langt øyet kunne se engang. Men det var jo knaking i snøen vi hørte, og de fortsatte opp på verandaen. Jeg sprang som en pil opp til familien, dette var sikkert i 3 tiden på natten, de prøvde å roe meg ned, og jeg gikk tilslutt ned til stebroren min.

Jeg kan garrantere for at alle disse historiene stemmer, dette er familie jeg stoler 100% på, og de ville aldri finne på å lyge for meg, og jeg prøver ikke å lure noen her.




Jeg og Lillebroren min hadde rom i lag, siden vi var 10 søsken. Denne hendelsen fant sted på Ganddal i Sandnes. Vi skulle legge oss og pratet sammen en liten stund slik vi alltid pleide å gjøre. Plutselig hørte vi noen som hvisket navnet vårt. Det lød som en hes stemme.
Vi ble redde og bror min tok til orde og sa: "js her er er vi" Etter han sa dette kom det en blå dame inn på rommet vårt og gikk frem og tilbake. Og hvær gang jeg prøvde og reise meg stormet hun i mot meg. Vi var så redde begge to at vi ikke turte å gå opp på rommet senere.
Jeg har opplevd mange paranormale ting i livet. Huset jeg bodde i var preget av negativ energi noe som påvirkte oss rundt den. Vi hadde mye poltergeist aktivitet i huset. Så mye at det nesten ble en del av daglivet. En kveld satt jeg og spiste kveldsmat da jeg hørrte noen som banket på døren. Jeg gikk for å åpne men det var ingen der. Rart tenkte jeg og gikk inn igjen. Da jeg hadde satt meg ned igjen begynte det å banke på igjen, denne gangen når jeg åpnet døra bankte det fortsatt på uten at det var noen der. Da fikk jeg gåsehud og masse frysninger.
Her er noen oppsummeringer av det åaranormale som skjedde i huset vårt:
Ting ble flytta på mens vi så at ikke noen rørte dem, Vi kunne hørre andres stemmer om natta, Det begynte å regne steiner på huset vårt fra alle kanter, og fulle kropps apperasjoner. Faktisk besettelse eller formfestelse, faren min ble voldelig i en periode. Og rett før det klikka for han fikk han kullsvarte ringer rund øynene. Dette er bare litt av en historie som jeg ville ha brukt dager på å fortelle. Og det beste av alt er at den er sann



Det var en mørk kveld at han var på vei hjem. Veien han hadde valgt var ganske øde og gikk mellom noen tunge grantrær. Denne kvelden var det storm og regnet pisket mot bilvinduene. Plutselig fikk han øye på en person som sto midt i veien og sperret. Han stoppet derfor opp og gikk ut. Vinden blåste han nesten overende, men han fikk da sett seg rundt, og konstatert at her var ikke et menneske. Det var opplagt at vedkommende ikke kunne ha kommet seg vekk på den korte tiden. Ganske forvirret la han plutselig merke til at broen han skulle kjøre over hadde rast sammen, noe han nok ikke ville lagt merke til om ikke den mystiske ukjente hadde vist seg og fått ham til å stoppe. Dermed satte han seg i bilen, snudde og tok en annen vei.




Det var en gang en mann som nettopp hadde fått en sørgelig melding. Oldefaren hans var død. En liten trøst var at han hadde fått en liten arv nemlig en gammel klokke og et gammelt ark. Da mannen fikk disse gjenstandene gransket han dem nøye. Han satte klokken i stua, og arket spikret han opp på veggen. Arket var brunt og gammelt (fra middelalderen) nesten ødelagt den skulle selges til museumet neste dag tenkte mannen. Om natten hørte han lyder av noen som skrev. Men han kunne ikke fatte det siden han bodde alene i sin storslåtte villa. Han bestemte seg da for å overse det. Neste dag gikk han forbi det spikrede arket. Der sto det nå med tynn rød skrift.

Jeg ser deg

Mannen ristet på hodet. Dette måtte da ha stått siden igår. Kvelden kom og han la seg til å sove. Igjen hørte han lyden av skriving og igjen overså han det. Neste dag så han opp på arket igjen.

Jeg kommer og tar deg

Mannens rygg frøs til is men han nektet å innrømme at han var redd. Kvelden løp på og han hørte lyden av skriving og tramping. Neste dag så han igjen opp på veggen.

I natt klokken 12

Nå ble mannen livredd så livredd at han ikke gikk på jobb den dagen. Men også så redd at han ikke turte å spørre etter hjelp. Han prøvde å forlate huset men noe stoppet ham. Noe han ikke kunne se.
Da kvelden kom lå han der og kunne ikke sove. Så klingret klokka 12 og han hørte skritt i trappen.
Skjelvende stirret han mot døren og ventet at den skulle åpne. Skrittene kom nærmere og nærmere. En lyd av banking dundret mot noe treverk.
Klokka åpnet seg og ut fòr en penn, en kniv og en hånd...




Det var en gang en mann som skulle gifte seg.
Der han bodde var det tradisjon at bruden gikk og gjemte seg, og at brudgommen skulle finne henne.
Hun tenkte på en lur plass å gjemme seg, og så kom hun på noe...
Når bryllupsdagen kom, gikk mannen for å finne henne. Han lette i 1 time, men fant henne ikke.
Han spurte moren og faren om hjelp, men de kunne heller ikke finne henne.
Siden de ikke kunne finne bruden på flere timer, ble bryllupet avlyst.
De fant henne aldri igjen...før 50 år senere. Da skulle den gamle kirka rives, og da fant de som rev huset et rom.
Det var ei dør inne i rommet, og døra måtte brytes opp med kubein.
I rommet inni rommet var det et skjelett i brudeklær, og når de lyste på det, ble det til støv.




En gutt skulle være alene hjemme. Han syntes det var litt skummelt, men hunden lå under senga og slikket på hånda hans så han følte seg tryggere.
Når han skulle legge seg, stakk han hånda under senga, og ble slikket.
Plutselig hørte han : "Drypp, drypp, drypp".
Han gikk ned på kjøkkenet for å se om det kom fra kjøkkenvasken. Det var det ikke. Han tenkte "Ja ja, det var nok ingenting" og gikk og la seg igjen.
Da hørte han det igjen! Drypp, drypp, drypp.
Han gikk ut for å se om det regnet, men nei. Nå begynte han å bli litt redd...
Neste gang han hørte ryppinga, gikk han inn på badet. Det var ikke vasken, ike badekaret...
Han så i dusjen, og der han hunden død fra halen etter dusjhodet, og blodet dryppet.
Da så han en lapp på dusjen "Det er ikke bare hunder som kan slikke..."




Min tante skulle være barnevakt for en dame i bygda (tante var ca 16-17 da)
Uansett, tante møtte opp og fikk instruksjonene som alle får når de er barnevakter, til sengs før 22:00 og ikke mat etter 24 for da kan de få dødelige hårballer som spiser søte gizmo, ehh? ja .. reglene.

hun måtte legge gutten på 6 før kl 22:00, og dette var jo ikke et problem. så tante sa : Ok, det fikser jeg, god tur.
deretter satt tante seg for å se på tv, etter noen timer tv titting var det leggetid for lille pjokken, tante tok han til sengs å leste eventyr, gutten sovnet rimelig raskt og tant gikk fornøyd inni stua og så på tv, plutselig hørte hun barneskrik fra kjelleren (gutten sov i andre etasje), tante jogget raskt til kjeller døra, den var låst. Nøkkelen hang på en spiker litt oppå veggen så ikke barn skulle få tak i den.
hun åpnet døren, slo på lyset og gikk ned i kjellern, barnet skrek enda.
når tante kom helt ned i kjelleren stoppet gråten, tante tittet rundt i kjelleren uten å se noen. så hun gikk opp og så på tv. ikke lenger etter hørte hun gråt igjen. også nå fra kjelleren, tante løp ned trappen og så etter barnet som gråt, hun fant ingen. dette gjentok seg 4 ganger. så ble tante så nervøs at hun la seg til å sove på sofaen i stuen.

dagen etter kom moren til gutten hjem og tante dro, nå 20 år etter er huset revet og en baby ble funnet i kjellerveggen, der hadde det vært en gammel fyrovn. barnet var murt inn i veggen.


 

HAR DU EN SPØKELSES HISTORIE Å FORTELLE MEG??

GRØSSER GUIDE TIL TRONDHEIM!

Mange gjenferd er observert i historiske bygninger i Trondheim. Det mest kjente har fått uoffisiell status som nasjonalspøkelse. Munken, som skikkelsen kalles, holder da også til i Nidarosdomen, Norges nasjonalhelligdom.


Siden han er munk, må han ha levd i middelalderen, men det var først i det opplyste 20. århundre han manifesterte seg som spøkelse. Munken ble landskjent da høyst troverdige personer fortalte at de hadde iakttatt ham i full mundur inne i kirken. Mest oppsikt vakte det da bispinne Marie Gleditsch beskrev en opplevelse hun hadde under en aftengudstjeneste i Mariakapellet i 1924. Presten sang en salme da en person i tonsur og munkekutte dukket opp bak ham. Da munken løftet hodet, kunne bispinnen tydelig se at han hadde en blodig stripe på halsen.
Vakkert ansikt.


Andre har hevdet at gjenferdet tok kvelertak på presten, men det sier ikke bispinnen noe om i en artikkel hun skrev om hendelsen i Aftenposten. Der legger hun vekt på at munken hadde et vakkert ansikt og lysende øyne.Magister Jon Medbøe skapte nytt oppstyr om munken da han i 1966 tilbrakte en natt i Domen sammen med to studenter. Inne i det mørke kirkerommet hørte de tydelig slepende skritt og messesang. Medbøe kunne til og med tidfeste korsangen til 1208. Debatten om spøkelser gikk høyt etter dette - både i Adresseavisen og andre medier. Men nå mente kirkens ledelse at nok var nok. Da Harald Tusberg og André Bjerke noen år senere ville lage et innslag om munken i TV-serien "I grenseland", slapp de ikke inn med opptaksutstyr. Godt inne i et nytt årtusen lever munken fortsatt i folks bevissthet i Trondheim, og stadig kan du møte personer som mener å ha sett konturer av den legendariske skapningen.

Gjenganger i tukthus.
På Kalvskinnet - noen hundre meter unna Domen - ligger Norsk Rettsmuseum som også kan skilte med et gespenst i eliteklassen. I det gamle kriminalasylet i Erling Skakkes gate er det flere som har hørt skritt og stemmer fra cellefløyen på loftet, hvor celle 11 er kjent som spøkelsesbase. Ifølge en synsk dame er det en dommer som går igjen. Han skal ha blitt klar over at han urettmessig hadde dømt en ung mann til lang soning i det knøttlille kottet uten vindu, og etter sin død søkte dommeren tilhold i cellen hvor fangen hadde tatt sitt eget liv. Flere har de siste årene tilbrakt en natt i kottet. De har hørt skritt og merket et skremmende nærvær av en fremmed i mørket.Mer vennligsinnet er nok gjenferdet på Tavern, det gamle vertshuset på Trøndelag Folkemuseum Sverresborg. Obersten, som han kalles, er en ånd med ryddemani, som ikke går av veien for å ommøblere i restauranten etter stengetid. Christine Bøgseth er en av de ansatte som har registrert at Obersten har vært på ferde. Den pertentlige ånden morer seg også med å slå på lyset igjen etter at lampene er slukket og dørene stengt i lokalet.

Ånd i vadmel.
Randi Larsson, tidligere bestyrer på Sjøfartsmuseet, har med egne øyne sett en skikkelse i vadmelsklær fra 1800-tallet. En morgen hun åpnet inngangsdøren til museet, sto han i trappen opp til annen etasje, og etter ti sekunder forsvant han plutselig i løse luften. I gammel tid jobbet slaver med fotlenker i bygningen, og en av dem skal visstnok ha blitt drept i annen etasje. Randi Larsson regner med at det er denne personen som går igjen. Men også Mercursenteret - kjøpesenteret som er nærmeste nabo til Vår Frue kirke - har sitt husspøkelse. Det kan senterleder Heidi Klefstad bekrefte. En sen kveld trodde hun at hun var alene i bygningen, men der tok hun feil:- Plutselig fikk jeg øye på en kvinne som svevde forbi i lys kjole og med lyst, oppsatt hår. Damen har senere vært observert av flere andre i huset, kan Klefstad fortelle.


 

GJENFERD PÅ KJØPESENTER!

Denne artikkelen fant jeg på nettet! Verdt å lese!

Det er ikke bare på gamle prestegårder du kan treffe spøkelser. Noen av dem opererer også i urbane omgivelser omgitt av jeans og T-skjorter. Det kan Heidi Klefstad bekrefte.



Som leder av Mercursenteret er Heidi på plass i den gamle telegrafbygningen både sent og tidlig. En kveld i fjor hadde hun en opplevelse hun neppe vil glemme: - Jeg befant meg i tredje etasje en time før midnatt og trodde jeg var alene i huset. Men der tok jeg styggelig feil, for plutselig fikk jeg øye på en skikkelse som svevde forbi som en sky ikke mange metrene unna. Etter noen få sekunder var hun borte, forteller den ellers så nøkterne senterlederen. - Du så altså se at det var en kvinne? - Jeg syntes jeg så en lys kjole. Dessuten hadde jeg inntrykk av at håret var lyst og oppsatt. Det kan jo tyde på at kvinnen var norsk eller nordisk.

- Skremte hun deg? - Nei. Jeg ble vel snarere overrasket ettersom dette var første gang jeg så et spøkelse. - Ingen tvil? - Til å begynne med var jeg kanskje litt usikker, men så fikk jeg høre at gjenferdet var observert av flere, og nå er jeg ikke i tvil lenger, sier Heidi, som ikke har problemer med å akseptere at det finnes mye uforklarlig mellom himmel og jord. Frank Valde heter mannen hun viser til som sannhetsvitne. I fjor drev han sin butikk i tredje etasje på Mercursenteret, og en kveld hørte han tydelig at det gikk i dørene i nærheten. Det hadde han vanskelig for å forstå. Han var jo mutters alene i bygningen!

- Dagen etter tok jeg kontakt med lederen for kontrollavdelingen i huset. Han loggfører all bruk av elektroniske adgangskort, og i dette tilfelle kunne han med sikkerhet fastslå at det ikke hadde vært andre enn meg inne i senteret på det aktuelle tidspunktet. For uten nøkkelkort slipper du ikke inn, det er det ingen tvil om, sier butikkeieren.

Senere har han hørt de samme lydene flere kvelder, og han er kommet til at personen som romsterer i huset er identisk med gjenferdet som Heidi Klefstad så. Frank legger ikke skjul på at dette er blitt et tankekors for ham: - Jeg er en nøktern kar, og tidligere har jeg avvist alle såkalte overnaturlige fenomener som oppspinn. Jeg ville ikke godta noe som ikke kunne forklares ut fra naturvitenskapens lover. Men nå er jeg ikke så skråsikker lenger. Jeg kan jo ikke tvile på min egen hørsel, sier han ettertenksomt.

Heidi minner om at det i gamle dager var en kirkegård der hvor Kongens gate nå går mellom Vår Frue kirke og Mercursenteret. Kanskje er kvinnen hun har sett, begravet der - uten at hun har hatt mulighet til å gå over i den åndelige verden. - Mitt inntrykk var at hun beveget seg veldig målbevisst. Kan hende hadde hun noe ugjort, sier Heidi Klefstad.


 

IRSK GJENNFERD PÅ LOUISELYST!

SKREMMER MENN: For snart 200 år siden døde en irsk jente på gården Louiselyst. Fortsatt romsterer hun i det gamle huset, men hun vil ingen noe ondt. Det kan Kenneth Wevang bekrefte.



- Hun vil gjerne ha et ord med i laget når jeg dekker bordet til store selskaper, forteller Kenneth som jobber som servitør i huset. Straks han snur ryggen til, ordner hun kniver og gafler etter eget hode. Kenneth har i det hele tatt ingen problemer med å registrere at hun er til stede i rommet - selv om han ikke har sett miss Shannon med egne øyne.

Men det er det andre som har gjort. For noen år siden satt en dame ved pianoet i andre etasje. Hun trodde hun spilte uten tilhørere, men da hun snudde hodet innover i rommet, så hun en ung kvinne som stod og lyttet med et vemodig ansiktsuttrykk. Hun hadde langt lyst hår og bar en sid brun kjole, og ble straks identifisert som det mye omtalte husspøkelset.

- Jeg har inntrykk av at miss Shannon blir i ekstra godt humør når vi arrangerer fest med musikk og dans, sier restauratør Ståle Pedersen. - Hun satte utvilsomt pris på at Louiselyst ble åpnet som selskapslokale og restaurant i 1996. Før den tid var det nok stusselig for henne her, legger han til.

- Men hva gjør et irsk gjenferd på en herregård på Leangen?

- Den første eieren - Otto Fr. Owesen - hentet seg kone i Irland. Hun kom til Trondheim sammen med miss Shannon, som var hennes tjenestepike og bare 18 år. Kort etter døde miss Shannon under mystiske omstendigheter. Noen har til og med antydet at hun ble tatt av dage; i hvert fall har hun ikke kunnet slå seg til ro blant de døde. Hun er stadig på farten i huset - og særlig på loftet hvor hun hadde sitt eget rom mens hun levde, forklarer Kenneth.

Sammen går vi opp den bratte og knirkende loftstrappen. Oppe under mønet finner vi gamle kjoler og sko plassert på et bord. Det dreier seg visstnok om plagg som ble brukt av den irske jenta mens hun ennå vartet opp kjøpmann Owesen og hans hustru. Vi fortsetter i halvmørket inn i et lite kammers med skråtak. Merkelige lyder høres overalt, men det er vanskelig å si hvor de kommer fra. Med litt velvilje kan det muligens tolkes som kvinneskritt, og et kort øyeblikk har jeg også en følelse av at noen holder øye med oss. Spenningen stiger i takt med kriblingen på ryggen. . .

- Av og til foreslår vi at noen av gjestene kan ta en aperitiff her oppe i gjenferdets eget gemakk - før middagen serveres nede i selskapsrommene. Noen av de tøffeste karene tar en slik utfordring med et selvsikkert smil, men etter få minutter kommer noen tuslende ned igjen med utømt glass. Den spesielle stemningen på spøkelsesloftet kan faktisk sette nervene i ulage, sier Kenneth.

Men det er ikke bare gjester som kan bli skremt av miss Shannon - selv om hun altså vil folk vel. Ståle Pedersen forteller om en håndverker som skulle fikse noe i andre etasje for en tid siden. Etter halvgjort oppdrag kom han ned igjen - uten å opplyse om hva han hadde opplevd. Det eneste han ville si var at han ikke satte sine ben i dette rommet en gang til!


 

PREST VIL JAGE GJENFERD

Trondheims-kapellan vil ikke avvise personer som ber henne drive ut onde ånder fra hjemmene sine.



Sammen med Adresseavisen besøkte Hilde Elisabeth Rosenkrantz,kapellan i Lademoen kirke, igår Trondheims mest kjente spøkelseshus, Norsk Rettsmuseum i Erling Skakkes gate.

Uforklarlige ting

Den gamle bygningen var tidligere fengsel, og spesielt i celle 11 på loftet har flere besøkende opplevd uforklarlige ting i form av skrik og lyden av skritt. Rosenkrantz snakket også med en av museets ansatte som kunne berette om nifse tildragelser i spøkelsesfløyen.

- Jeg er åpen for slike oversanselige fenomener, og jeg vil slett ikke stemple det som tull når noen forteller om merkelige eller skremmende opplevelser. Som prest må jeg ta folk på alvor.

Avviser ingen

Søndag preket jeg over skriftstedet som forteller at Jesus drev ut onde ånder, og selv om det ikke er tradisjon for det i vår lutherske kultur, vil jeg ikke avvise personer som ber om hjelp til å få «ro» i huset, fortsetter Rosenkrantz.

Kapellanen på Lademoen er klar over at mange prester får henvendelser fra folk som mener at husene de bor i er hjemsøkt av ånder, gjenferd eller spøkelser.

Dette har ført til at Den norske kirke nå drøfter muligheten for å innføre en egen liturgi som skal fjerne ulike former for «uro» fra beboelseshus.

Nord-Norge utsatt

Spesielt i Nord-Norge er mange plaget av denne type fenomener, og biskop Per Oskar Kjølaas i Nord-Hålogaland mener et slikt ritual, hvor presten ber for nye og gamle hus, bør bli en fast del av kirkens hovedliturgi.

- Jeg har inntrykk av at mange har kviet seg for å snakke om fenomener som forbindes med ånder og spøkelser. Nå er det imidlertid blitt mer åpenhet om det, og det skyldes nok ikke minst den danske TV-serien «Åndenes hus» og den etterfølgende norske versjonen, hvor det også ble fokusert på et spøkelse i Trondheim, sier Rosenkrantz.
Ta «husbråk» på alvor


Hun er overbevist om at flere vil våge å be om hjelp til å takle «husbråk» når en prest tar slike ting på alvor. At hun selv ikke har opplevd noe overnaturlig, er for henne ikke noe bevis for at slike fenomener bare kan avfeies som tull og tøys:

- Vi mennesker er forskjellige, og noen er mer mottagelige enn andre for spesielle syns- eller hørselsinntrykk, legger hun til.

Uforklarlig opplevelse

I Rettsmuseet får Rosenkrantz omvisning av daglig leder Johan Helberg, som av natur er temmelig skeptisk til oversanselige fenomener, men som likevel forteller om en uforklarlig opplevelse.

En kveld hadde han med seg en godlynt hund inn i bygningen, og den svinset glad og fornøyd rundt i gangene. Men da den havnet foran døren til den mye omtalte celle 11, forandret den helt adferd:

- I flere skunder stod den stiv som en pinne foran celledøren. Det var tydelig at den opplevde noe spesielt akkurat her, kommenter Helberg.

Livredd journalist

Han nevner også den bråkjekke unge journalisten som gjerne ville tilbringe et par nattetimer alene på den samme cellen. Da han kom ut, var han likblek og skalv som et aspeløv.

- Interessant, sier Rosenkrantz.

Spøkefullt antyder hun at det kanskje kan være behov for en smule utdrivelse, men Helberg avslår tilbudet bestemt:

- Åndene er tross alt en del av vår profil. Det er på museum spøkelser hører hjemme, sier han.



 

HELMUTH SPØKER I FJERDE!

«Helmuth» heter spøkelset i Handelsstanden. Under krigen var han en tysk soldat som hengte seg i fjerde etasje. Mange år senere hyler han om natten i kremmernes høyborg.

En av dem som har hørt Helmuths fortvilte rop, er Torkel Ranum, tidligere direktør i Næringsforeningen. En kveld han satt på sitt kontor i tredje, registrerte han plutselig en kraftig stemme i etasjen over. Det var åpenbart en mann som ropte om hjelp, og Ranum skyndte seg opp trappen for å se hva som var på ferde. Men han kunne ikke finne en eneste person der oppe, så han gikk tilbake til sine gjøremål på kontoret. Da kom det nye skrik ovenfra - om mulig enda mer desperate rop. Ranum opp igjen, men uten resultat. For Helmuth er som regel usynlig. Men en tidligere ansatt i Handelsstanden hevder å ha sett tyskeren i full uniform en sen kveldstime. Det må ha gjort et skremmende inntrykk på ham, for han sluttet i jobben like etter, forteller Michael Strönen, som i fem år har vært vaktmester i Handelsstanden.

Mystisk skygge

I løpet av denne tiden har en samlet mange beretninger om gjenferdet. Trolig har han også fått et glimt av det selv. I hvert fall har han sett en mystisk skygge som hastet forbi ham. Det var i den store salen i fjerde etasje, som tydeligvis er Helmuths hovedbase. Mye tyder på at det var i dette rommet soldaten hengte seg - angivelig av ulykkelig kjærlighet til en norsk kvinne. - Vi har hatt besøk av to synske personer som jeg har tatt med opp i fjerde - uten å gi nærmere detaljer om hvor gjenferdet er observert. Det merkelig er at de synske har pekt ut samme plass i dette rommet, som tyskerne brukte som forsamlingssal under krigen. Selv har jeg også merket kalde, ekle gufs på dette stedet. Kanskje var det nettopp her Helmuth tok sitt liv, sier vaktmesteren.

Hånd på skulderen

Alle som har hatt befatning med dette huset, er klar over at det skjer uforklarlige ting her. Det har Michael fått mange rapporter om. - For meg teller det mye at det er voksne, sindige mennesker som har vært konfrontert med spøkelset. Det er ikke overspente ungdommer som har fortalt meg om sine opplevelser, sier han. Som eksempel nevner han en ansatt som fikk besøk på kontoret av sin kone en kveld. Sammen skulle de forlate bygningen, og mannen gikk ned baktrappen med kona etter seg. Etter en stund kjenner han at hun har lagt en hånd på skulderen hans. Han stopper og snur seg mot henne. Til sin skrekk ser han at hun befinner seg langt høyere oppe i trappen, og ingen andre mennesker er tilstede . . .

Trinn i trappen

- Har storbrannen ifjor drevet Helmuth ut av huset? - Det ser ikke slik ut. For bare et halvt år siden var en kollega av meg nede i nattklubben i kjelleren etter stengetid. I halvmørket hørte han tydelige trinn i trappen, og han gikk ut fra at det var meg som var på vei ned. Men ingen dukket opp, og neste dag spurte han hvorfor jeg hadde forsvunnet fra kjellertrappen. Jeg måtte bare fortelle ham at på det aktuelle tidspunktet var jeg for lengst kommet hjem. I stedet var det nok Helmuth han hørte, sier Michael med en lett skuldertrekning som forteller at spøkelset er et dagligdags fenomen i Handelsstanden.


 

RØMTE FRA SPØKELSESHUS

To leieboere stakk av uten å betale husleie og si opp kontrakten, fordi huset de leide var hjemsøkt. Nå kan saken ende i retten.



Inne i skogen sør for Rakkestad i Østfold ligger den gamle sveitservillaen. De to mennene i begynnelsen av 20-årene valgte å flytte inn i huset i oktober i fjor, men fikk raskt noen ubehagelige opplevelser.

- For meg ble det virkelig alvor da jeg sto og vasket opp og en kjele med vann kom i fart bortover kjøkkenbenken og sølte på meg. Det skjedde tre ganger på rad, sier Kim Theodorsen til VG.

- Han forsvant plutselig opp i taket

Flere ganger har gjenstander flyttet på seg uten at de har rørt dem, og ekstra skummelt var det da en julebjelle i taklampen begynte å snurre vilt rundt, forteller de. De hevder også at de har sett gjenferd som går igjen i huset.

- Jeg har sett en vaktmester med belte rundt magen. Han gikk fra gangen og opp trappen. Jeg fulgte etter. Han forsvant plutselig opp i taket. Vi har i ettertid funnet ut at det tidligere gikk en trapp opp der, sier Theodorsen, mens romkameraten Ronny Telnes nikker bekreftende og forteller at han også har sett vaktmesteren.

Klarsynt renset huset for gjenferd

De valgte å pakke sakene sine og flytte ut i januar, men problemet er at de har skrevet under på en ettårskontrakt. Huseier Christina Vendelsen er ikke fornøyd med at leieboerne ikke har holdt kontrakten, og har klagd dem inn for forliksrådet. Selv om hun ikke selv har sett noe til gjenferd på gården, hentet hun hjelp fra klarsynte Tone Nilsen. Hun besøkte huset tre ganger, og fant gjenferdene leieboerne hevder de har sett. Men hun garanterer at det blir ro i huset nå som hun har vært der.

- Jeg fant en vaktmester der som skapte en del problemer, så fant jeg en gammel skolemester eller lærer. I tillegg gikk det igjen en gårdsgutt der fra den perioden hvor det var gårdsdrift ved gården, sier Nilsen til VG.

Flytter ikke tilbake

Men på tross av garantien fra den klarsynte kommer ikke leieboerne tilbake til huset. Gjenferdene er nemlig ikke det eneste problemet.

- Den viktigste årsaken var at det elektriske anlegget var så dårlig at du knapt kunne bruke en brødrister uten at sikringene gikk. I tillegg trakk det voldsomt i det gamle huset, sier Theodorsen.

Huseier Vendelsen krever 19 060 kroner for ubetalt husleie, ny lås i dør og strømutgifter. I tillegg vil det kunne påløpe 5000 kroner hver måned fram til husleiekontrakten går ut i november. Hvis de ikke blir enige i forliksrådet, er Vendelsen innstilt på å ta saken til retten.


 

DET SPØKER I KLØVERHUSET!

Beboerne i Kløverhuset i Bergen mister nattesøvnen av mystiske lyder.



Bråket har pågått i flere år og nå har beboerne i huset sendt brev til senterledelsen.

For lydene de hører kan ikke beskives som verken gnagere eller krypdyr, og beboerne ber ifølge BA ledelsen finne ut hva som foregår. I brevet beskrives lydene fra loftet som:
Fottrinn
Sleping av ting
Skrapelyder
Dunking
Smell

- Sov sittende ved døren

- Det flyttet inn noen nye naboer, så vi trodde de drev med ommøblering. Men det varte lenge, og etter hvert skjønte vi at lydene kom ovenfra. Det fikk vi bekreftet da de (nye naboene) dro på juleferie. Natten etter var det voldsomt støy med fottrinn og det som hørtes ut som sleping av tunge ting over gulvet, forteller Jørgen Hordnes, en av beboerne i huset, til BA.

- Jeg sov sittende ved inngangsdøren den natten, legger han til.

Hordnes har flere ganger dristet seg til å gå opp på loftet mens bråket pågår. Men han ser ikke snurten av noe som helst.

- Nå har jeg gitt opp, forteller han.

«Ghost busters»

Senterleder Stig Blomvågnes sier til avisen at han tar dette svært alvorlig. Han har satt politiet på saken.

- Man kan jo tro at dette bare er tull, men for dem det gjelder er det jo skremmende. Politiet har vært involvert, og vi har gjort våre undersøkelser uten å finne ut noe, sier Blomvågnes.


 

ER DETTE ETT SPØKELSE?

Ryktene om spøkelser på Bergen Museum får ny næring. - Kun ett av bildene jeg tok viser denne skikkelsen, sier fotografen.



Mads Eltervåg i Eiendomsavdelingen på muséet var på naturhistorisk museum for å fotografere noen støvsamlere, som hans kollega Hasse Krantz har laget. Krantz skal pensjoneres, og avdelingen ønsket i den anledning å døpe boksene «Vinduskrantz».

- Jeg tok noen prøvebilder med skiltet hengende på et av vinduene, da dette litt spesielle bildet dukket opp. Jeg tok flere bilder, men bare ett av dem viser denne skikkelsen, forteller Eltervåg til Universitetet i Bergens nettavis, På Høyden.

Bygget på rettersted

Han er rimelig sikker på at det ikke kunne stå noen på utsiden av vinduet, fordi det var dekket av stillas og duk på grunn av oppussingen.

Det er ikke første gang folk har støtt på skikkelser eller opplevd uforklarlige ting på naturhistorisk museum i Bergen. Bygget står på den gamle retterplassen i Bergen, hvor folk ble henrettet så sent som i 1803. Da mistet Anders Lysne fra Lærdal hodet, som straff for at han hadde ført an i Lærdalsbøndenes protest mot militærtjeneste i tillegg til arbeidsplikt på Kongsveien.

- Konservator leter etter sofa

En annen som ryktes å gå igjen i bygget, er den tidligere konservartoren ved muséet, zoolog James Alexanderssøn Grieg, som døde i 1936. Et rykte forteller at Grieg donerte sitt eget skjelett til Bergen Museum, og at mystiske ting begynte å skje umiddelbart etter at det ble utstilt.


Forklaringen skal være at konservatoren hadde sin egen leilighet på muséet, på grunn av lange arbeidsdager, og at han nattestid går rundt og leter etter sofaen sin.

Tror på spøkefugl

Seksjonssjef Kari Kristoffersen ved publikumsseksjonen på muséet er ikke overbevist om at det er James Alezanderssøn Grieg som viser seg på bildet. Hun tror det må ligge en spøkefugl bak.


- Om vi først skulle hatt et spøkelse, ville det være en av de mange hundre som ble henrettet her, og ikke en fetert konservator, sier Kristoffersen til På Høyden.

HVA TROR DU?



 

SE HER! VIDEO MED SPØKELSER!

HER ER EN VIDEO JEG KOM OVER PÅ YOUTUBE, JEG LIKTE DEN GODT SÅ JEG LEGGER DEN UT HER FOR Å HØRE HVA DERE SYNS?


 

PARANOLAME OPPLEVELSER; PÅ EN GAMMEL TATER LEIR....

En onsdag i 2006 var jeg på besøk til ei jeg kjenner. Da jeg ikke har pratet med henne om å legge ut dette så velger jeg å bare helle henne for "KARI" her i dette inlegget. Kari har massevis av evner, spesielt innenfor det spirituelle.

Uken før ringte jeg henne for og avtale når jeg kunne komme. Som jeg startet med å fortelle så har Kari veldig sterke evner, og hun har like god kontakt med den andre siden som meg. Da hun ringte meg fortalte hun meg at hun hadde ei lita jente boende hjemmes hos seg. Altså ei som ikke hadde dratt over til den andre siden enda.

Kari fortalte meg hele historien om jenta, og hva hun selv hadde gjort for og hjelpe henne så godt hun kunne, men den historien er for lang til at jeg orker og fortelle den her nå. Det kan jeg gjøre en annen gang...

Der huset til Kari nå står blir det kalt "taterhaugen", fordi at før i tiden brukte taterne og campere der. Hun fortalte meg at det var ei lita taterjente som ble drept der som gikk igjen. Hun fortalte også at jenta brukte og sitte og spille på sevjefløyte utenfor huset hennes.




Da jeg kom dit hadde jeg vært på arbeid og var sliten og hadde vondt i hodet. Plutselig så hørte jeg en tynn (lys) tonesom kom igjennom luften utenifra, og hodepinen min forsvant.. Tonen varte bare i noen sekunder før lyden forsvant, og hodepinen min kom tilbake igjen. Akkurat da nevnte jeg ingen ting til mammas venninne.


Det er ett stort vindu så man ser rett ute på verandaen der. Det vinduet var rett foran meg, så jeg satt og så en del ut der. Plutselig ser jeg at det blafrer i noe som ser ut som en liten hvit, tynn sommer kjole ute på verandaen. Jeg spurte da Kari om hun hadde sett om jente hadde på seg en slik kjole, og ja da, det hadde hun.


Vi ble sittende og snakke en del om jenta, og vi hørte mange ganger at det banket på vinduet, og vi sa til og med "kom inn", men det virka som at hun var for sjenert til og komme inn. Det var som at hun bare ønsket og ha en måte og bekrefte det som ble sakt.




Litt senere så fortalte Kari meg at hun hadde hørt at det var blitt snakket flere språk tidligere (for hun hadde hørt at hele følget til jenta hadde vært til stede). Da hadde hun hørt både norsk og svensk, og ett språk som hun ikke skjønte ett kvekk av. Det må ha vært romani (taterspråket). I det hun forteller meg det så dukker ordet "grei" opp i hodet mitt, som på romani betyr hest. Det fortalte jeg til mammas venninne, og i det jeg forteller det så banker det masse på vinduet. "wow", sa hun bare, og hun ble bare helt stille en stund, mens hun sitter og stirrer på meg med ett sjokkert blikk. Så forteller hu; Det hadde jeg jo helt glemt og fortelle deg jeg, men den lille jente ble jo drept av en hest.! 
 




Etter dette skulle Kari på do en tur, så jeg ble sittende alene på stuen. Da kom jeg på en gammel tatervise som jeg begynte og synge (lavt) på. Jeg kom meg igjennom de to første versene som vanlig, men da jeg kom til 3.verset så klarte jeg bare og synge den første setningen. Jeg kom meg ikke lengre, uansett hvor hardt jeg prøvde! Den setningen bare gikk om og om i hodet mitt, og jeg ble bare tristere og tristere, helt til jeg kjente gråten presse på.. setningen var: "Nei, deg vil jeg aldri glemme"...


Vi hørte at det var noen som gikk over gulvet, ved flere anledninger.
Jeg kjente at det var uro i en del av huset, og kKari kunne fortelle at hun ikke fikk sove der.. 
Jeg kunne peke på nøyaktig hvor hun hadde opplevd noe den første gangen.
Og da hun skulle kjøre meg hjem måtte jeg gå en omvei, mitt ute på gårdsplassen, fordi det kjentes ut som at jeg skulle til og gå rett igjennom ett bål...

Lit mere fakta om  den lille jenta; (dette er ting Kari hadde fått vite om henne)
Hun heter Evelyn. Etternavnet høres ut som kjølsen, men det er ikke kjølsen.. hun klarer ikke og få helt tak i hva det er..Evelyn er 6 år, og har sort stritt og litt flokete hår ned til brystkassen. Og som jeg nevnte tidligere så har hun på seg en hvit, litt lortete sommerkjole. Kari har også fått året 1860..

Evelyns historie;
Hun var med sitt følge på "taterhaugen", da hun ble sparket i hodet og brystet av en hest. Hun døde etter en stund som føler av skadene hun fik. Foreldrene måtte reise videre, og etter en stund ble de også drept, i ett slagsmål.
Mammas venninne mener at det er fordi Evelyn og foreldrene ble drept på forskjellige plasser at Evelyn går igjen, for og få bli gjenforent med foreldrene!

Kari har brukt og kjøre til Røros i mange herrens år, og på vei dit så har det vært en plass som hun har alltid lagt ekstra godt merke til. Veien ligger langs en elv, og før så gikk veien på andre siden av elven. På "gammelsiden" så ligger det noen gamle hus, og en gang Kari kjørte langs nyveien, fant hun ut at hun måtte kjøre over til husene og se seg litt rundt, siden at hun har på en rar måte vært så tiltrukket av det stedet. 
Hun la ikke merke til noe spesielt før hun gikk ned til elva. Det første hun la merke til der var at langs hele elvebredden, på begge sidene, var det tett i tett med brennesler. Utenom på to "flekker" helt nede ved vannkanten, der det vokste tett i tett med blomster... FORGLEMMEGEI!!


Kari fikk "beskjed" om at hun skulle grave opp en liten bit av blomstene og ta med seg hjem. Det gjorde hun da, og da hun kom hjem så var det ikke snakk om og få noe fred nei. Blomstene skulle plantes med eneste gang, og hun fikk "streng beskjed" om hvor! Det var rett ved side nav det stedet hun hadde hørt Evelyn første gangen. 
Og selv om at Evelyn fortsatt er "aktiv", så er hun nå mye mer rolig enn før blomstene ble plantet......


 

PARANORMALE OPPLEVELSER! *DET ER BEST Å IKKE IRRITERE DE DØDE*

 

I kveld vil jeg fortelle om en hendelse som hendte hjemme hos meg. Dette er en opplevelse som hendte hovedsaklig med min kammerat, men jeg var fult med på den jeg også. Jeg velger å kalle kammeraten min for «Per» i dette inlegget.

 

Dette inlegget er ikke for de som ikke tror, det var heller ikke denne opplevelsen....

 

Jeg og Per er tette venner, og vi prater om alt mellom himmel og jord. Denne hendelsen hendte da jeg var midt i min første runde på selvutviklingen. Altså da jeg hadde blitt kastet på masse evner, men enda ikke hadde noe særlig kontroll på de. Jeg fortalte flittig til Per om ting jeg så og opplevde, og han lyttet. Nå har det seg slik at Per er en vitenskapens mann, altså han vil ha ting bevist før at han tror på det.

 

Denne dagen satt vi hjemme hos meg, og bare slappet av egentlig. Jeg hade akkurat kjøpt meg en sammling med forskjellig musikk type meditasjons, chakra o.l musikk. Både jeg og per er glad i å høre på musikk, så vi satt på chakra cd'n og bare satt rolig og lyttet til panfløyten som fløy igjennom rommet.

 

Da cd'n var ferdig sa Per at han følte seg så rar. Han følte hendene hans utvidet og trakk seg sammen, altså ble fysisk større og mindre. Jeg så på han at han ikke var helt i form, og at han skalv på hendene.

 

Det kan foresten kansje være greit å fortelle at på den plassen jeg bodde da dette hendte så hadde jeg ett spøkelse som tusset rundt både inni og utenfor leiligheten. Han var tysk, og de eneste gangene han egentlig plaget meg var de gangene han sto utenfor vinduet mitt og ropte «warum warum». Altså han var veldig aktiv, men ellers så var han rolig av seg liksom.

 

Plutselig ser jeg en lilla «sky» som svever over hodet på per. Lilla er jo den spirituelle fargen, så jeg forsto at nå var det noe i gjæret. Men jeg var helt rolig. Rett etter at jeg så denne «skyen» så stirrer per ut i løse luften med en sjokkert blikk og sier bare «woow».. han ser en ord, akkurat som de vi er på bilder, rett foran ansiktet sitt.

 


 

Nå blir lyset/stemningen i hele leiligheten mørkere. Jeg ser «warum» (som jeg brukte å kalle mitt tyske spøkelse) flakker vildt frem og tilbake på kjøkkenet. Slik har han hverken før eller etter oppført seg. Og dette ser Per også. Han syns det er kjempe ubehagelig og blir litt stressa. Jeg syns det ikke er så dumt at han ser jeg ikke er gærn, at det jeg forteller er reelt, så jeg koser meg nesten litt. (jepp, jeg vet det er dårlig gjort)



 

 

«warum» forsvant igjen like raskt som han dukket opp, og per prøvde å slappe av litt å forstå hva han akkurat hadde opplevd. Men han var ikke ferdig med å oppleve ting enda.

Plutselig ser han bak meg på min høyre side, bare litt, før han sier «ææh, jeg klarer ikke å se bak deg, men jeg føler jeg blir trekt ditover, men det gir meg en utrolig ekkel følelse!!» Jeg så at per som alltid ellers er en sterk mann begynte å bli påvirket av dette.

 

Jeg tittet over min høyre skulder for å se hva i all verden som skulle være så ekkelt der, og da innså jeg hva det var han reagerte på. Akkurat på det punktet han følte seg tiltrukket av står en av mine hjelpere. De har jeg 4 av, og jeg må si jeg ikke syns det var rart han ble oppmerksom på akkurat den på høyresiden min. Der står nemmelig min farmor, og hun er ikke en dame man tuller med. Det verste hun vet er at hennes blir behandlet galt, og nå hadde hun fått nok av at per ikke trudde på hva jeg fortalte.


 

 

«åh, det er bare bestemor» sa jeg, og per bare ser sjokkert på meg. Jeg hadde jo fortalt han om at jeg hadde med meg henne som hjelper.

Nå begynte per å se orber forran seg igjen, men denne gangen var det ikke bare en som svevet forran ansiktet hans, denne gangen var det flere, og de beveget seg rundt, mot han.

Han begynte å få halveis panikk, og i det de var helt opp i ansiktet på han så begynte han å krype seg sammen å vifte med hendene for å få de bort. «LISE, OM DU KAN GJØRE NOE MED DETTE SÅ GJØR DET!» trygglet han meg nesten der han lå i nesten forsterstilling i stolen.

 

Dette plaget jo ikke meg, men jeg så hvor ille det påvirket han. Så jeg sa høyt og bestemt «JA NÅ HAR HAN FÅTT NOK! GI DERE NÅ DA!» og i løpet av ett sekund så ble det helt stille. Lyset og stemningen i leiligheten ble lys igjen, og alt var som det var før vi satt på musikken.

 

Etter denne opplevelsen har per aldri mer benektet på det jeg har fortalt han, og han sier til og med til andre folk at han ikke tørr å si imot meg når det gjelder åndelige ting, for jeg har makt over ting han ikke har, og det der vil han ikke oppleve igjen..

 

PARANORMAL OPPLEVELSE; TAVERNA

 

I dag skal jeg prøve å ikke skrive ett så alt for langt inlegg.. Jeg vet ikke om dere syns de inleggene jeg har skrevet før har blitt for lange?? Jeg vil sette pris på å høre hva dere syns, om de tidligere inleggene om mine paranormale opplevelser har vært for lange, eller om de har vært bra?


 

I dag skal jeg fortelle om det som hendte første gangen jeg var på Taverna, som tilhører sverresborg museum. Dette hendte ikke lenge etter den forje oplevelsen jeg fortalte om, og «per» var med meg denne gangen også. Det hadde vært om Taverna på åndenesmakt på tv'n, så jeg ble fristet til å fra opp dit for å se om det var igjen noe der. Og om jeg oppdaget noe..

 

Da vi kom dit følte jeg med en gang meg ikke vellkommen! Siden at jeg kjente ett slikt ubehag så ble det så vi gikk oss en tur og så på de andre byggningene på sverresbor museum en liten stund. Da vi gikk var det lys i ett vindu i 2.etg. Da vi kom tilbake var det 2 vinduer det var lys i!

 

Vi gikk og så oss litt rundt, og da vi kom til fremsiden igjen var det blitt lys i 3 vinduer!!
 

Da vi kom dit husket jeg bare på den mannen de hadde snakket om på Åndenes makt. Men plutselig kjente jeg en slik ingelig sorg, og der etter hørte en slik skjærende barne gråt, etterfulgt av at jeg begynte og gråte, minte per meg om den kvinnen som hadde mistet barnet sitt der, og sorget så tungt! Og det var virkelig en vond opplevelse.



(her har jeg ringet rundt vinduet jeg hørte barne gråten fra)
 

Så fikk jeg igjen følelsen av at nå var det virkelig på tide og dra, for vi var jo ikke vellkommene der.. Men per var ikke enig i det, for han syntes det var spennende. (han hadde blitt tøffere i tryne etter forje opplevelse) Men da skal jeg love deg han fikk da beskjed om og dra! For bare 10-15 sek. etter at jeg sa at vi skulle dra og han hadde sakt nei baneket det kraftig på den ruten i det vinduet som var rett over han. Og da var det i tillegg blitt lys i dette vinduet også! Jeg skal love dere han var rask med å snu, løpe inn i bilen og kjøre for harde livet ;) hehe

 

Da vi kom var det som sakt lys i ETT vindu, og i det vi kjørte var det tilsammen SYV vinduer det var lys i!! Og i 2 av de var det virkelig flommbelysning...

 

 

Nå har jeg skrevet ett hoved utdrag av det som hendte, det var flere små ting og en del detaljer jeg lot være å skrive, for å få det til å bli kortest mulig.. hva syns du, er dette greit, eller skal jeg heller fortsette å skrive like utfyllende som jeg har gjort før? :)

JEG FIKK SVAR FRA LISA WILLIAMS!! :D

huff, jeg er skikkelig reser på å skrive off topic innlegg i dag, men jeg må bare slenge inn dette også :)

For dere som ha fulgt bloggen min litt så har dere jo fått med dere at jeg er litt over gjennomsnittet interisert i overnaturlige ting. I går var Lisa Williams gjest hos Trude på Tv2, og Lisa er jo en dame jeg virkelig ser opp til :) der fikk vi vite at Lisa stilte til nettprat i dag, og jeg slengte selvfølgelig inn et spørsmål, selv om at jeg tenkte at hun kom sikkert ikke til å svare, men jo da, jaggu fikk jeg svar! :D

Legger ut spørsmålet og svaret her :) Spørsmålene måtte skrives på engelsk, og selvfølgelig svarte hun på engelsk, og jeg orker ikke å oversette, så jeg legger det bare ut slik det er skrevet jeg :)

MITT SPØRSMÅL;

 

 

Hi Lisa. I am a young lady who has the same gifts as you, and it is very nice. I come from a Christian family and get many comments about what I'm doing is a sin and comes from the devil. I then use to answer that I do not see this that way, but I see it as a divine gift. You probably get many comments from Christian seats that disagree with what you are doing, and my question to you is then what do you answer them?


LISAS SVAR;

 

This is a good question and I totally understand this. My hairdresser is a christian and she and I have long conversations about this. She tells me that god has told her through prayer that I am a good person and that he is channeling their loved one through me to give comfort to the family. She also told me that it was a god given gift and that I had to use it. That is what I say.

We all have gifts, and they are given by god and we have to use them to help others. Good luck with everything <3



Åh så hyggelig jeg syntes det var å få svar, og ett så positivt svar og med hjerte og greier da ;) hihi <3<3

Lisa har alt vært en tur i norge, og kommer tilbake i September. 11. og 12. er hun her i Bergen, og GJETT om jeg skal ivei på iallefall en av de dagene da! <3 Hun kommer også til; oslo, trondheim, molde, tønsberg, stavanger og lillehammer. Skal du ivei på noen av de stedene? :)
 


 

Les mer i arkivet » Juli 2017
Lise Viola

Lise Viola

31, Sandefjord

Jeg er en frøken på 29 vintre. Født og oppvokst i "trivelige" trøndelag, men bor nå i Sandefjord :) Min største interesse er skjønnhet. Jeg har lang og bred erfaring innen makeup, og her blogger jeg hovedsaklig om det. Jeg tar på meg styling oppdrag på østlandet området. Ta kontakt med meg på; liseviolaks@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits